Det grå-grå valget

9. september markerer slutten på en av de gråeste valgkamper i norsk politisk historie. En valgkamp hvor nyansene og fargene har måttet vike for to blokker som er gråere enn noensinne.

Det er farlig å påstå at ting var bedre før. For det var de nemlig ikke.  Det gjelder i høyeste grad også norsk politikk. For mens valgkampene tidligere bar preg av klare fronter, klare farger og retninger er norsk politikk blitt en kamp mellom to grå blokker. Den ene med litt blått i seg, den andre nærmest litt grå- rosa. Norge lunter etter land som England og USA med to blokker i politikken. Det er ikke nødvendigvis en fordel.

Da SV gikk i regjerning med Arbeiderpartiet for åtte år siden, forsvant mye av SVs sjel og nerve. Partiet mistet mye av den kampviljen og fandenivoldskhetene de hadde hatt før. En viktig nyanse på venstresiden ble redusert til et politisk korrekt verktøy for å gi landet en flertallsregjering. De Rød-grønne ble en blokk med langt dusere partifarger.

Høyresiden har svart med å forsøke å skape en slags blå-grønn blokk. En samlingsregjering. I prosessen har partileder Erna Solberg hatt mer enn nok med å finne en felles plattform enn å fortelle hva Høyre faktisk står for.  Tidlig i valgkampen virket det som om de borgerlige skulle bli enige. Til og med en regjering med Krf og Frp kunne bli en realitet. Men etter som valgkampen utviklet seg ble det viktigere for både Venstre og Krf og ta avstand fra Frp. Bråket i Frp med utspill fra blant annet den tidligere kjempen Carl i hagen har vel ikke akkurat ført de borgerlige partiene mer sammen.

De rød-grønne på sin side gikk til valgkamp hver for seg, uten at det nødvendigvis var en taktisk genistrek. De har ikke klart å føre en nyansert debatt. Selv om skillet mellom de tre partiene er tydelige for de som er litt ekstra opptatt av politikk, synes de mer uklare for folk flest. Tilbake står en blokk i norsk politikk som har mistet mye av sine farger og nyanser. En slags rød- grønn smørje.

I debattspaltene til nettavisene skrikes det i stort monn etter endring. Skal man tillegge debattinnleggene en representativ kraft er det mange som ønsker et regjeringsskifte og forandring i samfunnet. Da vil jeg spørre; Endring til hva da? Hva er det vi vil forandre og hvorfor?

Vil samfunnet vårt bli bedre hvis bestemor blir tatt hånd om av et konsern, framfor staten?  Vil Norge bli et bedre sted å bo med strengere innvandringspolitikk? Vil landet bli bedre fro folk flest hvis vi borer i Lofoten? Vil Norge ha best av en statsminister fra Bergen? Jeg har enda ikke fått noe godt svar.

Følg gjerne bloggen på Facebook

«Som seg hør og bør- faktoren”

Det er noe nesten rituelt over det årvisse forslaget til SV om å avskaffe monarkiet. Og selv om deler av Ap ønsker en utredning ble forslaget igjen nedstemt av Stortinget. Hvorfor er kongedømmet så hellig?

Etter at romerne utvist sin siste konge, Tarquinius grunnla de republikk i 509 f. kr. Lucius Brutus, stamfaren til den Brutus som var med på å drepe Julius Caesar ble en av to konsuler, et embete som ligner vår tids president. I begynnelsen var det alltid to konsuler, for at ikke den ene ikke skulle ha for mye makt. Og for at ikke enkeltmenn (for det var selvfølgelig alltid menn) skulle ha for mye makt satt de bare for ett år.

Den romerske republikk varte i litt over 400 år. Helt til Sulla, Julius Caesar og Augustus greide å rote det til. For makta rår, uansett.

Uansett er arven fra republikken fremdeles blant oss. Republikk er den mest brukte styreformen i verden. Hvorfor ikke i Norge? Og hvorfor vil ikke politikerne engang debattere styringsformen?

Kongedømmet har lang tradisjon i Norge. Enten det var terrorister som Olav den hellige, Cristian IV eller Kong Harald har det i historisk tid alltid vært en konge i nasjonen.  Hvordan kongen har regjert har endret seg, men det har alltid vært en person som kan ikle se den tittelen. Kongedømmet overlevde både unionsoppløsning og avskaffelsen av adelen. Synd egentlig. Erkehertug av Kolbotn høres ganske morsomt ut.

Kongen gjør en god jobb med å representere Norge, er et argument som ofte blir brukt av monarkistene. “Samlende” er et annet.  Per Olaf Lundteigens argument er at “Kongehuset skikker seg bra”. Det tok Stortinget en halvtime å klubbe ned forslaget denne gangen.

For meg blir dette for lettvint. Stortinget ikke en gang vil utrede om statsformen vi har er formålstjenlig for landet. Forslaget blir avspist med argumenter som nevnt overfor, samt Per Kristian Foss som mener at forslaget ikke har noe grunnlag i folkemeningen. Hvordan kan han si det? Hvordan vet han det?

Monarki som styringsform har åpenbare prinsipielle problemstillinger, Det at øverste myndighet er en makt som er arvet og ikke valgt er et prinsipielt problem i et demokrati.

Den funksjonen en konge hadde, nemlig som øverste leder for et land, er borte. Så dersom kongens opprinnelige stillingsbeskrivelse er borte, hva skal vi da med kongehuset?

I dag møter Kongen i statsråd, men har egentlig ingen annen funksjon enn å få statsråd til å virke finere enn det i virkeligheten er. Og slik er det med de fleste funksjonene Kongen har. Enten han klipper snorer, er til stede når Stortinget åpnes eller taler til nyttår. Alt virker liksom finere og litt mer høytidelig når Kongehuset er til stede.  Men regjeringen kan fint gjøre jobben selv, Stortinget greier å åpne seg selv uten, og de nødvendige snorene kan alltids klippes uten at Kongen på død og liv skal gjøre det. De fleste vet hvordan er saks virker.

Kongehuset bidrar også betraktelig til å fylle spaltene i sladderpressen. Så Kongehuset tilfredsstiller den lille kikkeren de fleste av oss har.

Kongen gjør en god jobb sier mange. Det er godt mulig han gjør. Og når jeg ser på hvor mye gudsforjammerlig kjedelig de folka må gå gjennom, er jeg nesten fristet til å si at de fortjener apanasjen sin.  Bare å sitte stille å høre på Nobelforedraget, en kaskade i politisk korrekte plattheter er verdt i vært fall halve apanasjen.  Jon Gelius sin favorittlinje “Kongen fulgte interessert med” er blant pressehistoriens største overdrivelser. Men Kongen er en god skuespiller. Det skal han pinadø ha.

Men er Kongen den eneste som er flink til å kjede seg? Er Han den eneste som kan åpne et Storting, eller sitte i enden av bordet på statsråd?

Jeg setter det veldig på spissen. Kongehuset jobbet mye for landet sitt. Det er heller ikke Kongen som person jeg stiller spørsmål ved.

Uansett bør vi kunne ta diskusjonen og en ordentlig debatt om denne anakronismen faktisk bidrar i det samfunnet vi liker å kalle moderne. For å kunne debattere dette ordentlig bør vi ha et grunnlag å gjøre det ut fra.  Og kategorisk klubbe ned et slikt forslag og en slik utredning er i beste fall arrogant, i verste fall udemokratisk.

Anbefaler også dette innlegget i Dagsavisen

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legge jeg også ut andre innelgg og debatter som ikke får plass her