Den kjipe julenissen

For noen av oss er julenissen en fyr som gir gaver til alle barna i verden. Det er dessverre ikke riktig. For julenissen er en kjip fyr som kun gir til de som har fra før og driter i resten. Driter i de aller fleste av oss faktisk.

I sommer besøkte jeg vakre Kaliakri-klippen i Bulgaria. For en historiefreak som meg var det et eldorado av ruiner fra mange tidsperioder og andre kulturminner. Helt ytterst på klippen kom vi inn i et lite kapell. Det var mindre enn badet mitt og var tilegnet St. Nicholas.

St. Nicholas var biskop og levde i Lilleasia fra 271 etter Kristus. Og døde i 343. Han var biskop i byen Myra i Tyrkia. I følge historien om han skal han blant annet ha reddet byen fra sult. Han skal også ha gjenopplivet tre døde barn. En julekveld skal han ha kastet en pose gullpenger ned i skorsteinen på et hus. De tre døtrene i huset hadde ikke penger til medgift og var tvunget til å prostituere seg. En av jentene hadde hengt opp strømpene sine til tørk og gullmyntene havnet i strømpa. Det er opphavet til skikken om å henge en strømpe på peisen.

St. Nicholas skal ha gått med en rød biskop hatt og en lang rød kappe.

Det lille kapellet helt ute ved havet var et lyst rom hugget inn i fjellet. En vennlig liten plass for ro og ettertanke. Et lite rom med plass til et uendelig stort hjerte. Som julenissen. Mannen med det store skjegget og det store hjertet. Mannen som reiser verden rundt for å gi julepresanger til alle verdens barn.

Den røde tjukke nissen med svarte støver og hvitt skjegg ble opprinnelig tegnet i 1931 for Coca Cola Company av svensken H. Sundblom.

Julenissen, Santa Claus er en reklamefigur. Ikke så mye mer enn det. En reklamefigur, ikke bare for Coca cola men for alt annet som næringslivet mener vi bør bruke penger på. Og det er knallgod butikk. Den røde, feite fyren drar inn mange desimaler på allerede fete bankkontoer i løpet av desember måned.

Julenissen, Santa Claus er ikke et utrykk for gavmildhet, raushet og julefred. Han er et utrykk for vårt vestlige konsumentsamfunn. For dersom man skal tro på Santa Claus, er det en hykler og en kjiping vi tror på. En fyr som bare tenker på de vestlige barna. De som relativt sett har alt de trenger. Julenissen er nemlig sjelden eller aldri på besøk hos verdens slumbarn. Og de finnes det mange av. Faktisk er de aller fleste barn fattige. De aller fleste barn får aldri besøk av julenissen. De er nemlig ikke kjøpekraftige nok.

For de aller fleste barn er julaften bare nok en nitrist dag hvor håp og lengsler for lengst er drept av en iskald og nådeløs verden. For dem er julenissen kun nok et slag i trynet.

Santa Claus er en kjiping. Et utrykk for verdens grådighet og griskhet. Santa Claus slik han blir framstilt er lysår borte fra det jula egentlig burde handle om. Santa Claus er egentlig bare enda unnskyldning for oss i vesten til velte oss rundt i vår egen tilfredshet.

Jeg tror på julenissen. På idealet til St. Nicholas. Gavmildhet og raushet, til alle. Jeg tror på jula også. På julepresanger, julemat og familiehygge.  Men kanskje vi kunne ha brukt litt mindre på oss selv og litte mer på de som er langt unna et besøk av julenissen?

Jeg sender en tanke til alle de som jobber hardt for de barna som aldri ser en julenisse. Alle hjelpearbeiderne og de frivillige som legger ned en innsats for at verden skal bli litt bedre for de fleste av oss, ikke bare for noen av oss.  For heldigvis er ikke alle som Santa Claus.  Og da smiler Sant Nicholas til oss alle.

 

God jul

Språket hensyntatt

Blir man viktigere av å snakke i uforståelig passiv? Mange mener det.  Så for alle de som vil bli jurister, økonomer, ingeniører, politifolk eller leder i det private næringsliv; Her er første leksjon:

Det må foretas en iverksettelse av en gjennomgående prosess for å forestå en hensyntatt løsningsprosessuell penetrasjon av utfordringens problemstillinger.
Videre må det foretas en påpekning av faktiske forhold som isolert sett må utgjøre en fokusering og en pinpointing av virksomhetens potensielle posisjonelle betydning. Det er av vesentlig viktighet at iverksettelsen
ankommer i et tidspunkt som styrker og tar hensyn til samtlige prosessuelle virkningsmoduler.

Det kan ikke foretas en verbal ytring som understreker det vesentlige fokuspunktet i videre utvikling av de sekvensanalytiske makroperspektiver. Dersom man foretar en understrekning og stresser
forekomsten av fakta i denne eller kringliggende problemstillinger vil det åpenbare seg hvor man skal foreta en listlegging for å finne satsingspotensialet for øvrige markeder.

Det er viktig å foreta en analytisk tilnærming til de markedspotensielle endringene i konjunkturutsatte og fokuserte prosessuelt belastede segmenter på finansielle, teknologiske og økonomiske plattformer slik
at de alle kan oppnå en størst grav av funksjonell hensiktsmessighet på samtlige arenaer.

Det kan aldri foretas en for abnorm understrekning og klargjøring av graden av vesentlighet for å opprettholde det tyngdepunktet som
forventes av det prosessuelle aktivitetsnivået i selskapet. Strategisk sett er dette veldig lurt.
Til slutt, og i forkant av en iverksettelse av omgang tilhørende de sosiale segmentene, vil jeg foreta en oppsummert igangsettelse, samt en ferdigstillelse av en anmodning om å foreta de nødvendige strategiske hensyn for en fortsatt muliggjort prosess av den konstruktive og målbare aktivitetsmestringskompetansemål.

Godt nyttår og meget i sløyd.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Adventstid på «Den hellige bunnlinjes alter»

 I disse tider sitter det foreldre rundt i norske hjem og pakker for harde livet. Og vi snakker ikke om julegaver. For når julaften kommer har barna allerede fått gaver for tusenvis av kroner.

Adventskalendre oppsto på begynnelsen av 1900- tallet. Den var en pappplate med luker og bilder bak. Senere ble de mer avansert med en sjokolade eller enkle leker eller figurer. Jeg kan huske at vi samlet på figurene og hang dem på juletreet på julaften.

Men for de moderne foreldrene holder ikke dette. For de vil gjerne gi barna deres det aller beste, og det «aller beste» koster gjerne litt. Noen ganger også mer enn litt.

For ikke bare skal vi skjemme bort barna våre på julaften. Ikke bare skal gulvet under treet bugne som et offer til de kapitalistiske guder, men nå skal vi måtte punge ut, hver bidige dag fra 1. desember. For ellers er vi ikke flinke foreldre og da kan vi ikke skryte av det på Facebook som andre flinke foreldre.

Julekalender pakker oppsto for noen år siden. Det var i hvert fall da det ble vanlig å lage pakker i stedet for å kjøpe kalendre. Det var gjerne små pakker, viskelær, blyanter, små biler og sjokolader. Ingenting som kostet for mye, men en koselig liten happening familien samler seg rundt mens de venter på den store dagen. Selve julaften, det som skal være høydepunktet etter 24 dagers venting. God mat, hygge og julegavene under treet.

Det beste vi kan gi barna våre er gode verdier og tiden vår. Ikke pengene våre. En god forelder er en person som gir av seg selv og gir barna tiden sin. Er der, tilstede, sammen med dem. Enten det handler om å blåse på et vondt kne eller lage pepperkaker. Tiden og hjertet er det viktigste du kan gi dem.

Adventstiden handler nettopp om det. Tiden, kjærligheten og kosen. Forventningene som spirer hver eneste dag og for hver eneste luke som blir åpnet. Hvor blir det av dette dersom vi gir barna alt dette på forhånd?

En av mødrene i VGs reportasjer sier at hun gjør det mest for seg selv. Er det for å føle godt selv? Er det for å gi seg selv en følelse av å være god nok mor?Du er ikke nødvendigvis en flink foreldre fordi du sitter oppe hele natten og pakker et helt husholdningsbudjsett inn i adventspakker. Du er heller ikke spesielt flink når du viser det fram på Facebook eller andre steder.

Etter at kalendergavene oppsto var ikke næringslivet sene med å følge opp. Forslag til kalendergaver, spesiallagde kalendre til kalendergaver og andre tilliggende herlige produkter. Næringslivet presser oss til å kjøpe dyrere ting og presser julen nærmere sommeren. Jo lenger de presser jo bedre er det for den «hellige bunnlinjen» hvis alter vi alle ofrer til. De vil at vi skal bruke penger på denne håpløse tradisjonen. Stadig mer penger.

Tilbake står foreldre som ikke har råd til å bruke 7000 kroner på kalendergaver. De som står utenfor og må føle seg skamfull fordi de ikke er like «flinke» som alle andre.

Jeg strekker meg gjerne langt for barna mine. Julaften skal de skjemmes bort. Grundig! Jeg strekker meg så langt inntekten til en alenefar tillater meg. Og de har aldri gått til sengs den kvelden uten å ha fått det de ønsker seg. Jeg bruker også mye tid på dem, både i adventstiden og ellers. Jeg er en så flink far som jeg greier, og bortsett fra her og nå holder jeg kjeft om det. Jeg har lite behov for å skryte av det jeg anser for å være mitt livs største oppgave.

Jeg har også fått en stedatter i huset. Det er klart seksåringen skal ha kalender. En ordentlig en. Den koster imidlertid ikke 7000 kroner. Men jeg har også inngått en avtale med henne. For hver luke hun åpner skal hun gjøre en god gjerning. Ikke store greiene, men en god gjerning, hver dag i 24 dager. For julen handler ikke bare om å få, få , få. Selv om næringslivet vil ha det slik. Den handler også om å gi.

Å gi med hjertet.

Følg gjerne bloggen på Facebook