Posted tagged ‘Far’

Drept ved fars hånd

oktober 2, 2013

Banaz fikk ikke lov å leve mer. Banaz måtte dø. Hun og 5000 andre kvinner i året. Drept av de som skal være den viktigste kilden til trygghet i et ungt menneskes liv.

Britisk- kurdiske Banaz Mahmod ble bare 20 år gammel. I 2006 ble hun kvalt fordi faren ikke likte kjæresten hennes. Banaz hadde da fortalt politiet at familien hadde truet med å drepe henne.  Men politiet kunne ikke forhindre at faren ga ordre til å drepe sin egen datter.

Antallet kvinner som blir utsatt fro trusler om vold og død øker stadig. I England viser en statistikk en økning på 47 prosent i 12 politidistrikt. Det anslås at 5000 kvinner blir drept i såkalte æresdrap hvert år.

Norsk- pakistanske Deeyah Khan har fortalt historien om Banaz Mahmod. Filmen ‘Banaz – a love story’ fikk en Emmy pris og  forteller historien om en ung kvinne som ble tvangsgiftet til en mann som mishandlet henne, både psykisk og fysisk. Hun flyktet flere ganger til familien. Men familien sendte henne bare tilbake. Selv om han visste hva mannen gjorde med datteren så faren opp til svigersønnen sin. Til slutt forlot hun den voldelige ektemannen.

Banaz fant kjærligheten og ble derfor dømt til døden av sin egen familie. Etter hun var drept ble liket gravd ned i hagen.

Dokumentaren forteller også om omskjæring av kvinner, mishandling og voldtekter i miljøer der kvinner ikke er noe verdt.  Det fortelles om en kultur hvor kontrollen av kvinners liv, kropp og seksualitet er viktig. En kultur hvor kvinner er rettsløse og underlagt mannen og familien.

Dette handler om kultur, tradisjon og oppdragelse. Det handler om perverterte forestillinger om hva et menneske er.

“Gud skapte mennesket i sitt bilde” heter det i bibelen. En grunntanke som også deles av Islam. Dersom det er sant skapte han mennesket med fri vilje, med seksualitet og kjærlighet. Sterke følelser som er en viktig del av menneskets egenart. Men det som skal være en velsignelse, en gave fra Gud, er for mange en forbannelse.

Dersom disse følelsene er fra Gud; med hvilken rett har mennesker til å “korrigere” Guds bilde? Hvilken rett har noen mennesker til å undertrykke det som er gitt av Gud? Måten vi er skapt på?

Æresdrap er en patetisk og ynkelig måte å bestemme over liv og død. En smålig og brutal måte å undertrykke det som er naturlig for oss som mennesker å føle og leve ut. Nei, dette har ingenting med religion eller Gud å gjøre.

For noen år siden ble en jente drept på en motorvei. Hun ble jaget foran bilene av sin familie. Familien var kristne. Æresdrap forekommer ikke bare i muslimske familier, men i mange kulturer i verden. Å undertrykke kvinner skjer på tvers av kulturer, landegrenser og familier.

I disse kulturene er å drepe det samme som å gjenopprette ære. Hvilken ære har en far med sin datters blod på hendene sine? Hvilken ære ligger det i å ta det livet han selv var med på å sette til verden?

‘Banaz – a love story’ er en viktig film. Viktig på mange måter. Både for at vi som står utenfor slike miljøer skal kunne forstå hvorfor slike ting skjer, samt at vi kan gjøre noe med det.  For det kan vi.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Andre relevante bloggposter:

Livredd for kåte kvinner?

Mot Guds bilde

 

Advertisements

Lettvintland uten far

august 7, 2013

Igjen retter det såkalte familiepartiet Høyre en bredside mot fedrekvoten. Godt hjulpet av sine muntre kumpaner fra “Lettvintland” (Les Fremskrittspartiet)

Det er valgår i år. Tiden for å hanke inn billige og populære politiske poenger. Tiden for å sjarmere velgere med goder, løfter og visjoner. Høyre og Frp velger å sette en svær torpedo i akterenden på likestillingen i landet.

Jeg er for likestilling. Jeg har aldri forstått kulturer som ser ned på kvinner, eller lever i den villfarelse om at kvinner er mindre verdt, mindre intelligente eller mindre kompetente enn menn. For når vi ser på resultatet av det mann har fått til etter noen tusen år med hånden på rattet, er det ikke veldig mye å skryte av. Jeg tror ikke nødvendigvis kvinner er det spøtt bedre, men de er i det minste i stand til å gjøre de samme tabbene som menn.

Og i mange sammenhenger blir Norge og Skandinavia sett opp til for å ha kommet langt i likestillingen i arbeidslivet. De færreste blir veldig provoserte av å ha kvinnelige sjefer. Kvinner i forsvaret er blitt mer vanlig og det er ikke mange som skriker veldig høyt ved synet av en kvinne i prestekjole.  Og de ser minst like latterlige ut i det plagget som menn.

Men på et område har vi faktisk en vei å gå. Og den veien går til hjemmet.  Det er ikke bare mors feil. Også far har et ansvar for dette. Ta mer ansvar, være tydelig og slutte å se på seg selv som mors assistent. For i stor grad er det nettopp det mange mann blir, eller gjør seg til.

Det er mange menn som er mot fedrekvoten. Sannsynligvis like mange menn som kvinner. Årsakene er mange, noen vil helst jobbe, noen har liten interesse for det som skjer hjemme, og noen er rett og slett redd for å si fra. Det gjelder like mye ansvaret for husarbeid, innredning og hva slags klær barna skal gå med. Jeg hører stadig vekk historier fra fedre som opplever at mor til stadighet kler om barna etter at far har gjort jobben. Ennå hører jeg kommentarer som “Du er så flink å hjelpe til i huset”

Jeg har aldri hjulpet til i huset. Jeg har aldri hjulpet mor med sin morsgjerning. Jeg har gjort jobben min, tatt ansvaret mitt for å bidra til at familien har det bra. Jeg har skiftet minst like mange bleier som mor, badet ungene da de var spedbarn, kledd dem, sunget for dem og vært der.  Jeg lager mat, vasker klær og gulv, minst like bra som en kvinne gjør det. – Ingen av mine barn har noensinne gått i skitne klær. Og jeg gjør det ikke for å “hjelpe til”. Jeg gjør det fordi jeg er far. Det er det fedre skal gjøre. Det er vår plikt, vår jobb og vårt ansvar. På lik linje med mor. Da jeg var så heldig å få en datter, lærte jeg meg å flette hår. Nå når datteren min er blitt tenåring lærer jeg meg om sminke, klær og boyband. Jeg snakker med min datter om menstruasjon, gutter og forelskelse.  Jeg forteller ikke dette for å framstå som en mønsterfar. Det er bare slik jeg utøver min gjerning som far.

Tidligere var far en fjern person. En som kom hjem fra jobb og leste avisen på sofaen. En person man gjerne ble kjent med først etter at man ble bevisst og fikk talens evne. Far var den som forsørget. Mine bestefedre var fjernere og mer usynlig som omsorgsperson enn det jeg er.  Idealet som den tause, utearbeidende faren vedvarte og er tydelig også i dag. Dersom Høyre og Frp får det som de vil er det den rollen vi er på vei tilbake til.

Barn trenger mor. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Spesielt når de er nyfødte. De trenger en mor som er tilstede og som viser omsorg. Mange barn har det. Heldigvis. Men de trenger også far. De trenger å ha en far som har mulighet til å være der og ta ansvaret på lik linje med mor. Dagens barn trenger sterke farsfigurer som viser klart og tydelig at de er likestilte med mor. Bare slik kan vi endre samfunnet. Endre de gamle, inntørkede holdningene om at “mor vet best”. For det er faktisk ikke alltid slik.

Det er soleklart at mor må være hjemme den første tiden. Det handler først og fremst om fysiske ting, som blant annet om amming. Menn ammer ikke. Sånn er det bare. Jeg er også gjerne med på en diskusjon om å utvide foreldrepermisjonen ytterligere, slik at ammeperioden kan fortsette.  Men tar vi tiden fra far, gjør vi både likestillingen og barna selv en stor bjørnetjeneste.

Dersom vi skal nå målet om et likestilt samfunn, må barna våre oppleve det. Ta det med seg ut i samfunnet de skal ta over. Fedrekvoten er et verktøy for å få det til. Dersom de opplever far og mor som likestilt i hjemmet er det lettere å ta det med seg ut i samfunnet. Dessuten trenger barn like mye en far som de trenger en mor.

Grace Johansen hevder i en kronikk at barn trenger mor. Grace Johansen har helt rett. Men det Johansen glemmer er at barn trenger også far. De trenger en far som er tydelig til stede i hjemmet og tar tydelig del i familielivet. Fedrekvoten hjelper oss å bli bedre fedre.

Det provoserer meg langt inn i gamperævva når Johansen konsekvent kaller mor for “hovedomsorgsperson”.  Det bør ikke være slik. Det provoserer meg også at mor får masse tilrettelegging for å være en god mor, mens far nærmest må klare seg selv.

“men pappaene får god og nær kontakt med barna den tiden de ikke er på jobb. Og selvsagt er det ønskelig at pappaer også prioriterer mye tid sammen med barna.”

Trenger vi virkelig disse arkaiske holdningene?  Trenger ikke barna en farsfigur som har muligheten til å være der for dem?

I lettvintland kan barnefamilier bestemme det selv til beste for familien. Det mener jeg er totalt feil og i beste fall grenseløst naivt. Noen kan sikker gjøre det, men undersøkelser fra blant annet Danmark viser at mor tar det meste av permisjonen med en slik løsning. Hvis vi skal endre holdninger så må noen til en viss grad bestemme hvordan ting skal være. Det ble ramaskrik da de første kvinnelige prestene kom. Likevel trumfet samfunnet gjennom likestillingsloven her også. Forandringer er ikke bare smertefrie.

Det er et sunnhetstegn at myndighetene gjør far synlig. Det er et sunnhetstegn at noen faktisk vil sette far og farsrollen på dagsorden.

Følg gjerne bloggen på Facebook– Her legger jeg også ut andre innlegg som ikke får plass her.

Å dele en opplevelse

oktober 9, 2012

Det vanskeligste å dele i livet er opplevelser. Og jo sterkere opplevelsene er jo vanskeligere er å dele dem. Når jeg opplever sterke ting i mitt liv går den umiddelbare tanken til kjæresten min. «Her skulle Siv vært» tenker jeg. For jeg vet at all tenkelig innlevelse eller fortellerteknikk følges av en viss tomhet. Hun var ikke der, hun opplevde ikke det samme som meg, så ikke det samme, luktet ikke det samme og tok ikke inn de samme energiene eller inntrykkene jeg tok inn. Ord som «fantastisk» «grusomt» eller «vakkert» er ikke annet enn ganske tomme adjektiver sammenliknet med å stå i opplevelsen.

Mange møter seg selv i døren i møtet med konsentrasjonsleiren.

Når dette leses er sønnen min og jeg i Polen. Klassen hans reiser på studietur til Auschwitz og jeg vant loddtrekningen om en av tre foreldreplasser på turen.
Denne avgjørelsen møtte en smule protester fra min nå 15 år gamle sønn. Noen av dem høyst naturlige. Hvem vil drasse på faren sin når de skal på klassetur? Sønnen min er ikke noe unntak i så måte.

Jeg er langt over gjennomsnittlig historisk interessert. Både gjennom utdannelse, jobb og fritid har historie og historisk materiale fulgt meg. Men det er ikke derfor jeg reiser til Polen. Selv om Auschwitz er et av historiens største monument over det mennesket har brukt mest tid og ressurser på, nemlig å utslette seg selv, er det ikke den historiske interessen som gjør at jeg reiser.

Det er heller ikke utsikten til en ferietur. for selv om jeg tror det blir en fin tur er ikke en tur med femti skoleungdommer for ferie å regne.

Bortsett fra ønsket om å bidra med hjelp for lærerne er det en grunn til at jeg setter av tre dager til denne turen.
En tur til Auschwitz er ikke bare en reise i tid og hendelser men også en reise i ens egne følelser, verdier og menneskesyn. Mange møter seg selv i dørene til gasskamrene. Hvordan den enkelte reagerer eller føler er det umulig å forutse.
Men når min sønn kommer hjem fra turen og snakker om sine inntrykk har han allerede delt opplevelsen med sin sin nærmeste som for øyeblikket er meg.

Da kan kanskje beskrivelsene hans oppleves som noe annet enn tomme adjektiver.