Fingrene av fader´n

De største kjerringene er ikke nødvendigvis kvinner. Men alle som ødelegger låter på radio er det!

Av mange grunner tilbringer jeg mye tid i bilen min. Ikke fordi jeg synes det er så rasende festlig men av nødvendighet. I bilen er det ikke veldig mye å ta seg til annet enn å glo på asfalt så i likhet med mange andre tyr jeg til radioen for å holde meg våken.

Stor sett hører jeg på P2. Det har ingenting med åndssnobberi eller en overeentusiasme for folk som snakker mye å gjøre. Jeg hører på P2 av to enkle grunner. For det første er anlegget i Hiacen dårligere enn en middels østeuropeisk reiseradio fra 1973. Høyttalerne får Metallica til å høres ut som en refusert revy vise fra 30- tallet, med all respekt. Den andre grunnen til at jeg låner øre til Hugo Fermariellos «kulturnytt» blant annet er at P2 ikke spiller veldig mye musikk. Ihvert fall ike når jeg skrur på radioen.

Det kan se ut som en gedigen selvmotsigelse at en musiker ikke liker å høre på musikk på radio. Men det har en forklaring. Musikk på radio radbrekkes og snakkes i hel av pratsomme programledere som egentlig ikke har så mye å melde.

På fredags ettermiddag greide jeg å forville med bort i NRK P1, som egentlig er P4 uten skrikete reklame og med programledere med litt mindre kjekkasfaktor. Jeg nevner ikke navn, men progamlederen var en mann, og en kjent stemme. Etter åpningen dro han i gang den umiskjennelige åpningen av Stevie Wonders “Superstition”. Men i stedet for den klassiske oppvisningen i “sånn skal clavinettet brukes” smørte programlederen bredt på med nyttige opplysninger som; “Og her hører vi trommene, gitt, og så er det noen tangentinstrumenter der også”. Da Stevie Wonder endelig begynte å synge holdt han kjeft. En viktig del av komposisjonen var borte fordi programlederen har gått de samme programlederkursene som alle kollegene i kommersiell radio. Å bable bort Stevie Wonders tangenthåndtering er utilgivelig.

Å fade en sang fordi nyhetene skal inn er absolutt tilgivelig. Å fade fordi du har en melding som bare må ut er også forståelig. Å fade for å erstatte god instrumentalvirksomhet med snøfling og babbel er kjerringvirksomhet på høyeste plan.

Det er bare stemmen og sangen som teller i norsk radio og i hodet på de som lager radio. Det faktum at Kjartan Kristiansen jobbet på seg senebetennelse da han spilte inn riffet til “Splitter Pine” eller at det faktisk er trommisen som jobber mest på de fleste plateinnspillinger er helt uinteressant, både for radioen og for lytterne. Og for å toppe hele kjerringradioen blir 80 prosent av samtlige gitarsoloer tonet ut. At gitaristen har brukt vesentlige deler av livet sitt på å bli bedre en de fleste er irrelevant når de setter opp spillelister i radioen.

Queen var Freddy Mercury hører jeg mange sier. Det faktum at hvert enkelt medlem av det bandet har signert minst en nummer en hit betyr lite når programlederen sitter med fingeren på volumknappen.

Å bry seg om slike ting er muligens litt i overkant nerdete.  Og jeg forlanger absolutt ikke at alle skal ha den samme interessen for triangelbruk i sør-polsk frijazz som jeg har. Men langt nede i denne smørja ligger det et lite prinsipp. Når et band eller en artist gjør seg det bryderiet som det faktisk er å spille inn en plate, når bassisten har karret seg på jobb for å ofre mange timer i et studio, eller når noen faktisk gidder å komme opp med en fet clavinet, ha litt mer respekt for dem enn å prate dem i senk med unødvendig babbel. Det er faktisk ikke bare stemmen som er viktig, selv om Stevie Wonder absolutt synger bra.

Følg gjerne bloggen på Facebook http://www.facebook.com/FinnHjalmarsBlogg?ref=hl. Her legger jeg også ut bloggtips og debattinlegg som ikke legges her.

Fravær av mangfold

Da kringkastingsmonopolet falt trodde vi det skulle skje mye, både i radio og på fjernsyn. Daværende kulturministre med tilliggende herligheter plapret i vei om det de kalte mangfold. Tanken var at jo flere som herjet eteren, jo mer mangfold. Tanken og ordene var i beste fall svært naive.

Resultatet nå over 20 år senere står som et solid vitnesbyrd over en feilslått tanke.
Resultatet av det som skulle gi oss mangfoldet har gitt oss det motsatte. De store aktørene er i ferd med å bli kopier av hverandre. Og da mener jeg  dårlige kopier, av den typen du vrir ut av en stakkars halvdød blekkpatron på en sliten blekkskriver.
For uansett hvor du trykker, er det alltid en kanal som viser en halvgammel episode av «Two and a half men». Uansett hvor du befinner deg på eteren er det en eller annen overpubertal medienisse som blir stemt ut av skjermen av de andre medienissene. Hvis de da ikke blir skjelt ut av en overbetalt dommer i et program etter å ha forsøkt å synge en sang.
Men det verste med dette totale fraværet av mangfold er det som skjer med NRK. For mens NRK tidligere var en pause fra de kommersielle kanalenes hysteriske trang til å kopiere hverandre, gikk NRK sin egen vei, en stund i hvert fall.
Sist lørdag kikket jeg innom programmet «Stjernekampen», et konsept med sangere, et dommerpanel og publikum. Et veldig kjent programkonsept for oss som har klikket oss forbi TV2 noen ganger. Men i stedet for de pubertale, ufrivillige medienissene møter vi her etablerte artister. For å gjøre programmet ekstra uinteressant var det bare kulturpolitisk korrekte musikalnumre som sto på menyen.
Alle sangene ble møtt med euforisk begeistring av samtlige tre dommere, noe som kun beviser at Ole Evenrud er tøff nok til å skjelle ut en stakkars 16-åring på TV2 men er for feig til å si noe skjevt til Tor Endresen på NRK.
I løpet av en snau lørdagskveld klarte NRK det kunststykket å lage et allerede patetisk musikkkonkurranseprogram enda mer patetisk enn originalen.
Grei underholdning vil sikkert mange si. Muligens, men lysår unna  mangfoldet.