Fars tur

Statsråd Audun Lysbakken gir seg ikke. Nå vil han ha offentlig arrangerte pappagrupper på lik linje med mødrenes barselgrupper. Ikke uventet blir han forsøkt sablet ned av familiepartiet Høyre.

Audun Lysbakken vil ha pappagrupper. Foto: Stig Weston

Det er ikke mulig for en mann å forestille seg hvordan det er å føde.  Rent bortsett fra at menn også har et nervesystem og kan kanskje ha en stakkarslig forestilling om en fødsel som en styggvond affære og at det skjer mye med mor under svangerskapet både fysisk og mentalt.  Tiden etter en fødsel er det heller ikke alltid så lett å forstå. I tillegg til ammingen er det mange ting en mor går gjennom både fysisk og følelsesmessig. Det eneste vi kan gjøre som menn er å støtte, gi av den kjærligheten vi har og pøse på med all den empatien vi klarer å mobilisere som menn. Men til sjuende og sist er det ting vi aldri vil kunne forstå.

Likestilling eller ikke. Det er vesentlige forskjeller på menn og kvinner. Det å bære fram et barn er muligens det største utrykket for denne forskjellen. Og når all empatien, forståelsen og støtten er brukt opp, er det ikke unaturlig at kvinner søker støtte i andre kvinner som nettopp har vært gjennom det samme.

Da jeg ble far for første gang hadde vi nettopp flyttet til et nytt sted. Jeg tror ikke det er så uvanlig. Barselgruppen mor var med i hjalp både henne og meg til å bli kjent med andre mennesker i samme situasjon som oss. Noen av dem ble omgangsvenner etter hvert. For oss var barselgruppene, arrangert av det offentlige en stor fordel. For mor var de uvurderlige.

Jeg har tidligere skrevet om de tankene og prosessene jeg gikk gjennom da jeg skulle bli far for første gang. https://fhjpeder43.wordpress.com/2011/10/28/fedrenes-plass/ . Og selv om det av noen kanskje oppleves som sutrete at en mann faktisk også er i besittelse av et følelsesregister var det en krevende prosess for meg også å finne min rolle og plass som far. Følelser og tanker jeg ikke følte det var plass til å dele fordi fokus med rette er på mor under et svangerskap og fødsel. Fedre går også gjennom en modningsprosess som oppleves både positivt og negativt.  Forståelsen for dette er det så som så med. I samfunnet forventes det at far nærmest bare skal kunne trykke på en knapp og så kommer det en fiks ferdig pappa ut. Virkeligheten er ikke slik.

De eneste som virkelig forstår hva det vil si å bli mor er en annen mor. Det er alltid godt å snakke med noen som er gjennom samme prosessen som en selv.  På dette punktet er vi faktisk like. En mor kan ikke forstå fullt ut hva det vil si å bli en far. Simpelthen fordi en mor ikke kan være far. Det er roller vi ikke kan ta fra hverandre eller erstatte med noe annet. Det er unikt.

I arbeidslivet nærmer vi oss full likestilling. Vi har en vei å gå også her, men vi er på vei. Men dersom vi skal kunne ha full likestilling er det viktig at den tanken og gjennomføringen er til stede også i hjemmet. Dersom vi skal kunne endre oss til det bedre trenger vi gode rollemodeller som er trygge. Vi trenger trygge foreldre som kan ta med seg verdier som valgfrihet, likestilling og likeverd til de neste generasjonene. Det er nettopp derfor vi har kommet såpass langt i samfunnet. For å få til det må vi anerkjenne far og fars rolle i større grad enn før.

Det er typisk for Høyre å sable ned et slikt forslag.

Dette synes jeg er det reneste sludder. Fedrene er i en helt annen situasjon enn det mødrene er i når de akkurat har vært igjennom en fødsel. Jeg kan ikke se at dette er en statlig oppgave, sier han til NRK og konstaterer at han fint skal klare å finne andre ferske fedre uten statens hjelp og finansiering., sier stortingsrepresentant Nikolai Astrup til NRK.

Dette er nok en skivebom fra Høyre. For det første er det ikke alle forunt å være utadvendt og kontaktsøkende. Spesielt ikke dersom man nettopp har flyttet til en ny plass. Og det kanskje spesielt de tilfellene som trenger slike grupper mest. For det andre bidrar Lysbakkens forslag til mer likestilling også i hjemmet og en styrking av den synlige faren, både i familien og i samfunnet.  For det tredje bidrar ikke Astrups utspill til å styrke likestillingen i samfunnet. Men så har Høyre aldri vært det store likestillingspartiet.

Jeg hadde definitivt blitt med i en slik gruppe. Ikke fordi jeg trenger hjelp med å finne venner, men fordi jeg i en slik prosess kunne ha stor nytte av å snakke med andre menn, som gikk gjennom det samme som meg selv.  Og selv om det er stort å være med på ultralyd og fødsel er det mange spørsmål jeg som mann umulig kunne finne svar på der.

Selv om det meste med rette handler om mor i et svangerskap og i en barsel er det faktisk to som deler på ansvaret. Da er det viktig at det legges til rette for at begge kan ta det ansvaret på en god måte.

Gode fedre blir til på de gode fedrenes premisser. Noe av det får vi til i samspillet med mor, noe må vi rett og slett finne ut av selv. På våre egne premisser.  En gruppe med andre menn som går gjennom det samme er en stor hjelp til å skape det vi trenger mer av. Gode og sterke foreldre.

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3268488.ece

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7866640

Fedrenes plass

Høyre, partiet som liker å se på seg selv som et familievennlig parti greier nok en gang å sparke beina under familien og sende mor trygt og godt tilbake til kjøkkenbenken.

http://www.dagbladet.no/2011/10/28/nyheter/pappaperm/audun_lysbakken/innenriks/politikk/18790684/

Høyre liker ikke forslaget til ny foreldrepermisjon noe særlig. Linda Cathrine Hofstad Helleland som er familiepolitisk talskvinne blant de verdikonservative mener faktisk at regjerningens politikk bidrar til mindre likestilling.

“ Lysbakkens forslag til en tredelt foreldrepermisjon og fortsatt pappakvote er en løsning designet for Grünerløkkapappaene; fedre i familier der begge foreldre har akademisk utdannelse og høy inntekt, mener Helleland

I de fleste familier hvor far tjener mest, vil ikke han ta ut hele fedrekvoten på tolv uker. Dermed mister mor retten til å ta ut resten av fedrekvoten. Og dersom mor mener barnet er for liten til å gå i barnehage blir hun nødt til å ta ut ulønnet permisjon for å være hjemme med ungene i den tiden som var ment for faren.

Dersom det stemmer og det er et utbredt problem finnes det en del talentløse fedre der ute. Å ta ut fedrekvoten bør være en del av ansvaret en mann tar på seg når han velger å bli far. Å ikke ta det ansvaret er særdeles uansvarlig og korttenkt. Det er mulig det fører til litt inntektstap for noen; men for de aller fleste vil det være overkommelig.

Jeg har blitt velsignet med opplevelsen av å bli far to ganger i livet. Første gangen var skremmende. I hvert fall de ni månedene jeg gikk og ventet. Tankene var store, mange, og til dels angstfylte. Tanken på ikke å mestre den store utfordringen tok mentalt kvelertak på meg mer enn en gang.

Under svangerskapet var alt lagt opp for mor. Helt naturlig og forståelig siden det faktisk er hennes kropp det handler om. Ultralyd, helsekontroller og babyfokus. Alt handlet om mor. Ikke en eneste gang, når jeg satt ved siden av henne under ultralyden, eller samtalene med helsesøster brydde noen seg med hvordan jeg hadde det. Verken helsevesenet, venner eller familie stilte det spørsmålet eksplisitt til meg.

Som far var jeg overlatt til meg selv. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt initiativet selv, men følelsene til en debuterende far er vanskelig å sette ord på. Dessuten var min jobb å støtte mor fikk jeg beskjed om. Jeg vil understreke at ingen ting av dette handler om mor. Hun hadde naturlig nok med seg selv og sine følelser. For ikke å snakke om den fysiske belastningen en graviditet medfører.

Linda Cathrine Hofstad Helleland (Høyre)

Da min førstefødte var født, ble jeg gitt grunnkurs i bading og skifting av bleier. Sykepleieren som sto ved siden av meg var nærmest over seg av beundring for at jeg faktisk presterte å stelle min egen sønn, uten å holde unge feil vei, starte med å kle på ham tversoversløyfe, eller tre bleia ned over hodet på ham. Som far var jeg i utgangspunktet avskrevet som omsorgsperson.

Da jeg ble far ble vi avspist med fire uker pappapermisjon. Fire uker hvor jeg skulle ta igjen for 10 måneder hvor mor kunne bli kjent med barnet. At mor må ha sine måneder for å komme seg etter en fødsel er mer enn en selvfølge. Dessuten kommer man ikke utenom det faktum at menn er udugelige når det kommer til amming. Bortsett fra det er det faktisk ingen ting mor gjør som ikke far kan gjøre minst like bra.

Jeg hadde gjerne tatt i mot 12 ukers pappapermisjon. Jeg har minst like stort behov for å bli kjent med barnet som mor har. Ikke minst har barnet et behov for å bli kjent med meg.

Vi er alle tradisjonalister til en viss grad. Jenter velger ennå i stor grad yrker som tradisjonelt har vært okkupert av kvinner og menn velger “manneyrker”. Konsekvensen av den såkalte “likestillingen” er at begge kjønn får lik mulighet til å velge. Da velger mange tradisjonelt, viser det seg.

Så også med familielivet. Dersom vi får velge friere tror jeg svært mange fedre vil velge å ta ut kortere permisjon, kanskje ikke i det hele tatt. Kanskje det er mannens eget valg, kanskje det er kvinnen som sender mannen på jobb, eller kanskje er de enige. Uansett blir konsekvensene av valget for mange at mannen jobber, mens kvinnen blir parkert hjemme. Og la oss være ærlige; Hvor mange familier har en mann som jobber 60 prosent for å ta seg av barna lenge etter at de er konfirmert?

Vi liker egentlig ikke for mange forandringer. Vi liker heller ikke at noen kommer og trer noe ned over hodet vårt. En gang i tiden ( og det er ikke så lenge siden) var det mange som ikke likte at kvinner skulle bekle tradisjonelle mannsyrker. Det var motstand mot kvinnelig stemmerett også en gang i tiden. For ikke å snakke om det testosteronbefengte rabalderet det ble da kvinner skulle trekke på seg prestekjolen.

Det er nødvendig å ta noen grep for å få oss til å endre oppfatning. For å få oss til å tenke, føle og handle annerledes. Det kan ikke gjøres uten at noen misliker det. Så også med fedrekvoten.

Vi tar likestillingen i vårt land som en selvfølge. Det er den ikke. Likestilling må gjelde begge veier. En kvinne kan ikke være likestilt mannen uten at mannen blir gitt muligheten til å bli likestilt henne. Fedrekvoten er med på å forme samfunnet i riktig retning når det gjelder likestillingen. Dersom vi skal høre på Høyre i denne sammenhengen, går samfunnet tilbake til “mor syr, far leser avisen” perioden.

At barn trenger en mor er hevet over enhver tvil. En trygg voksenperson med omsorg i bunnen er viktig for at barnet skal vokse opp på en god måte. Men barn trenger også en trygg far. En far som er til stede og tar ansvaret. Ikke som mors støttespiller. Ikke som en so hjelper til i huset. Men som en likeverdig forelder. Det kan fedrekvoten hjelpe oss med.