Godt polert

Uansett hvor mye jeg prøver kan jeg ikke kalle med en Handy mann. Selv om jeg har tre driller,den absolutt kuleste elektriske sagen, snekkerbukse og tommestokk.

Kassa mi før poleringsvoksen tok den

Og selv om det hender jeg klarer å montere lamper uten å kortslutte brødristeren er det langt igjen tilutrykket hendig. Men Vår Herre skal vite at jeg prøver. Det er ingenting å si på innsatsen. Det skal jeg pinadø ha.  Problemet er ikke innsatsen eller engasjementet. problemet er at jeg ofte begynner alltfor seint.

Det verste jeg vet er en rusten bil. Ingen av bilene mine har slitt nevneverdig med det problemet. For selv om Hiacen min har en innside som ser ut som restlageret fra et middels godt loppemarked er den rimelig rustfri og strøken i lakken. Det skyldes først og fremst at jeg polerer den to ganger i året. Det vil si jeg prøver så godt jeg kan.

I år har utendørsaktivitetene vært relativt labre. Jeg er antakelig ikke alene om å skylde på de bøttene med regn kjærringenglene har tømt i hue på oss i løpet av de stakkars sommermånedene. Og de få dagene de samme englene har glemt bøtta, er det mer fristende å sitte med  en hånd på påhengsmotoren enn å stresse rundt med fornuftige gjøremål.

Så det skulle altså bli november før min trofaste Hiace fikk sitt vante lag med voks. Det var en fin søndag, et opphold i det ellers å bedritne været, og nå skulle det gnikkes. Jeg gikk på med friskt mot og entusiasme. Gravde dypt i posen med poleringstvist, ga det en solid dose med lyseblå smørje  og gjøv løs på metallicen.

Mesteparten av søndagen gikk med til gnikkeriet, for Hiacen er en stor bil og har store flater med mettallic lakk.   Sola hadde for lengst kommet og gått da jeg hadde rundet panseret og var på venstre side. Det hadde allerede begynt å fryse på taket da jeg dro opp det siste av poleringstvisten. Men jeg ga meg ikke. Her skulle det gnikkes til siste slutt.

Moralen er: Ikke forsøk å polere bilen i stummende mørke. Selv om jeg gnikka det jeg var mann for uten å se noenting, er venstresiden av bilen fremdeles dekket av et grått tåkete mønster av tiloversbleven voks av beste sort.

Men rusten er i hvertfall sjanseløs.

Den «handige» mannen

For ganske nøyaktig et drøyt år siden fikk jeg den gode ideen å kjøpe meg et hus. Et hus uten det helt store oppussingsbehovet.

Men selv om kåken er over 50 år gammel er det nytt tak, nye stigeledninger (hva nå pokker det måtte være), drenering og slipte furugulv. Det var til og med lagt ny panel i taket på palasset. Muggløst og fuktfritt var det også, så her var det bare å bo. Jeg registrerte selvfølgelig at badet muligens var i styggeste laget, men en tapet styggere enn det værste fra 70-tallet gjør ingenting så lenge rommet virker, tenkte jeg. Det var muligens i overkant optimistisk.

En klassiker fra bokhylla redder barberingen om morgenen.

Det begynte med dassen. Eller toalettet. Etter et par ukers intens bo-virksomhet oppdaget jeg til min forundring at vannet i bunnen av skåla aldri sto stille. Det skulle vise seg at det handler om en lekkasje. Min svoger som har et helt grunnkurs i rørlegging kunne fortelle meg at det var den svaret kula i bunnen av sisternen som var gåen og bare jeg fikk skiftet den skulle det være mulig å gjøre sitt fornødne uten alt for store kriser.
Så jeg skrudde av vannet til dassen og skylte ned med ei bøtte fylt i dusjen så lenge. Et par ringerunder til rørleggerfirmaer åpnet opp en hel ny verden av håpløshet for meg.

Den første jeg ringte til hadde ikke tid. Den neste jeg ringte til visste ikke om han hadde tid. Den tredje kunne muligens ta det innimellom dersom jeg befant meg inne i huset fra åtte til fire i tre uker sammenhengende. Da jeg spurte hva det kostet ble jeg om mulig enda mer forvirret.
Den første måtte først se på det, før  han kunne uttale seg. Den andre måtte både se og vurdere samt gjøre en kalkulering over hva slags reservedeler og verktøy han måtte bruke. Den tredje måtte gjøre  alt dette, samt kjøre fram og tilbake til arbeidsplassen for å hente hver bidige skrue og mutter og kobling han skulle bruke. Han visste heller ikke hvor mange turer han trengte. Bare at hver tur kostet meg 400 raske. Hvor vanskelig kan det egentlig  være å fikse en dass selv, tenkte jeg? Veldig vanskelig skulle det vise seg.

Etter å ha kjøpt plastdingsen min svoger ba meg om å kjøpe, skru løs lokket på den gamle plastdingsen, og brekke den nye dingsen på plass, lakk det selvfølgelig like herlig. Denne gangen opp i sisternen. Av med vannet og fram med bøtta igjen.
Min kjæreste og i mange tilfeller bedre halvdel, skar gjennom. Dro sporenstreks avgårde og kjøpte en ny dass. For å få løs den gamle måtte vi slå den i filler fordi noen ikke visste hva rustfrie skruer var. Den nye dassen var selvfølgelig komplett umulig å tre over hølet fordi den var en centimeter for lang bak. For i det hele tatt å kunne følge naturens gang, ble løsningen å slå høl i badeveggen for så å få tredd dassen nedpå røret. Jeg brukte en hel tube silikon og mange liter maling for å få det til å gi slipp på  den værste «murmansk effekten». Men siden rørene og koblingen ikke var enige med de gamle rørene var det fram med bøtta igjen. Men dassen var fin den.

Etter noen dager ringte sønnen min for å fortelle meg at vasken hadde ramlet ned. En fortvilet rednigngsaksjon  førte til at jeg måtte ofre en tjukk klassiker fra mine bokhyller. Jeg gråt litt inne i meg da jeg barberte meg neste morgen.
Badet fungerte i den grad at man kan gjøre det man skal i et slikt rom. Det er rent og vi blir rene etter å ha vært der. Det er fremdeles verdens styggeste bad, men nå har jeg også begynt å bruke litt fritid på Maxbo. Jeg har heldigvis også en god venn som har langt fetere rørleggertang enn den kjipe jeg har kjøpt på Biltema. Og sammen med et vellykket innkjøp av nye dertil egnede møblement, har jeg nå pensjonert bøtta mi.