Skyldig i Dubais øyne

Myndighetene i Dubai har i sin visdom funnet det for godt å benåde Marte Deborah Dalelv etter at hun ble voldtatt i dette landet. Det er til stor glede for henne selv samt alle som støtter henne. Men i Dubais øyne er hun fremdeles en forbryter.

Marte Deborah Dalelv ble utsatt for to store, grove overgrep. Først ble sjela revet i fillebiter når en kollega dro ut hennes mest intime med makt, og så av Dubais myndigheter som tok hennes troverdighet og frihet. Da hun kontaktet politiet trodde de ikke på henne. I stedet ble hun dømt til fengsel for å ha hatt sex utenfor ekteskapet.

For at noen skal kunne dømmes for voldtekt i dette patetiske landet må det ha vært minst fire muslimske menn tilstede som har sett voldtekten. Det som er vitner der nede blir dømt for passiv medvirkning andre steder. Dersom det er mindre enn fire muslimske menn som ser voldtekten blir kvinnen dømt. Det er med andre ord kvinnens egen skyld at hun blir voldtatt.

I store deler av verden er kvinner lite verdt. De er underlagt mannen, og har få rettigheter. I ran steiner sine utro kvinner, i Afghanistan skyter de småjenter som bare vil ha skolegang. I mange av disse landene slipper mennene billig unna dersom de forgriper seg på kvinner. Og som om ikke en ødelagt sjel, og en skjendet kropp er nok, så blir de stakkars kvinnene slept i fengsel. Bare fordi de ikke hadde krefter til å stå i mot. Bare fordi de ikke er menn. I enkelte kulturer har det også vært vanlig med dødsstraff for voldtatte kvinner.

Mennesket er en primitiv skapning. Ingen annen skapning har brukt mer tid, ressurser og krefter på å undertrykke, drepe, straffe og tilintetgjøre seg selv. Og det har særlig gått ut over kvinnene. Alle kriger har etterlatt seg istykkerrevne underliv og sjeler. Og historisk sett er vi alle skyldige. Den kristne vestlige kulturen har ikke vært noe godt eksempel i så måte.

Det er svært positivt at Marte Deborah Dalelv kan komme hjem. Hun har lidd nok. Krenket av en overgrepsmann, av myndighetene som hun trodde skulle beskytte henne, samt av sin egen arbeidsgiver. UD skal ha all ros for å ha fått dette til.

Men en benådning er ikke en frifinnelse. I Dubais øyne er hun fortsatt en forbryter. En person som fortjener å bli sperret inne. Fortjener fornedrelse og sammenbrudd. Fordi hun er kvinne. Benådningen skjer fordi det er politisk korrekt å gjøre det. Fordi Dubai ikke ønsker mer oppmerksomhet rundt denne saken. Det er godt at Marte Deborah Dalelv er fri, men tenk på hvor mange voldtatte kvinner som fyller fengslene der nede i sanden.

Jeg oppfordrer alle mine lesere til å boikotte Dubai som feriemål. Vi bør ikke stappe mer penger inn i et system som spytter på menneskerettighetene slik dette landet gjør.

 

Følg gjerne bloggen på Facebook. Her legger jeg også ut andre debattinnlegg.

Drept for fjols

Dette babyneshornet vil ende opp som et råtnende kadaver med det stolte hornet revet av. Drept av krypskyttere for å tilfredsstille menneskers grådighet, overtro og patetiske uvitenhet. 

Foto: Anti-poaching Unit Zimbabwe

Neshornet drepes ikke fordi noen er sultne. Heller ikke fordi det har pels som varmer. Mesteparten av dette praktfulle dyret er uinteressant for dets drapsmann. Neshornet drepes for et usselt, primitivt og grådig motiv. Det drepes på grunn av pengene hornet gir drapsmennene. Tilbake ligger neshornet igjen som et stinkende kadaver, et vitne over menneskets grådighet og idioti.

I Asia finnes det mennesker som tror at hornet på dyret kurerer mot sykdommer. Dersom du føler at angsten kryper opp skal det visstnok hjelpe å drikke et glass vann med hornet fra neshornet oppløst i vannet. Så langt har vi altså kommet i løpet av de tusener av år mennesker har rota det til på denne planeten.

Tilbake ligger neshornet igjen som et stinkende kadaver, et vitne over menneskets grådighet og idioti.

Hornet til Neshornet har ikke mer effekt enn en real neglbiteraften. Det er det samme stoffet i dine egne negler. Som veldig mye annet vi mennesker gjør er det med andre or meningsløst, patetisk og brutalt. En meningsløs død som kun kan veies i penger. Asiatiske rikfolk betaler nesten hva som helst for gamle negler de kan stappe i seg.

Historisk sett skulle hornet være febernedsettende. Siden har de såkalte virkningene av hornet fortsatt å utvikle seg. I Vietnam tror mange det kan kurere kreft. Moderne studier viser at effekten er lik null. Det virker ikke. Neshornet er i ferd med å bli utryddet fordi millioner av mennesker velger å være uvitende fjols. Nærmere meningsløs død kommer man ikke.

Siden 2004 har 2400 neshorn blitt drept. De som står bak er en omfattende organisasjon hvor store penger bytter eiere. Så mye som 380 000 norske kroner per kilo. Det er mye neglebiting.

http://www.iapf.org/en/

http://www.stoprhinopoaching.com/

http://www.rhinoresourcecenter.com/pdf_files/117/1178933681.pdf

http://www.sciencedaily.com/releases/2006/11/061106144951.htm

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut andre interessante innlegg fra andre steder

Fravær av mangfold

Da kringkastingsmonopolet falt trodde vi det skulle skje mye, både i radio og på fjernsyn. Daværende kulturministre med tilliggende herligheter plapret i vei om det de kalte mangfold. Tanken var at jo flere som herjet eteren, jo mer mangfold. Tanken og ordene var i beste fall svært naive.

Resultatet nå over 20 år senere står som et solid vitnesbyrd over en feilslått tanke.
Resultatet av det som skulle gi oss mangfoldet har gitt oss det motsatte. De store aktørene er i ferd med å bli kopier av hverandre. Og da mener jeg  dårlige kopier, av den typen du vrir ut av en stakkars halvdød blekkpatron på en sliten blekkskriver.
For uansett hvor du trykker, er det alltid en kanal som viser en halvgammel episode av «Two and a half men». Uansett hvor du befinner deg på eteren er det en eller annen overpubertal medienisse som blir stemt ut av skjermen av de andre medienissene. Hvis de da ikke blir skjelt ut av en overbetalt dommer i et program etter å ha forsøkt å synge en sang.
Men det verste med dette totale fraværet av mangfold er det som skjer med NRK. For mens NRK tidligere var en pause fra de kommersielle kanalenes hysteriske trang til å kopiere hverandre, gikk NRK sin egen vei, en stund i hvert fall.
Sist lørdag kikket jeg innom programmet «Stjernekampen», et konsept med sangere, et dommerpanel og publikum. Et veldig kjent programkonsept for oss som har klikket oss forbi TV2 noen ganger. Men i stedet for de pubertale, ufrivillige medienissene møter vi her etablerte artister. For å gjøre programmet ekstra uinteressant var det bare kulturpolitisk korrekte musikalnumre som sto på menyen.
Alle sangene ble møtt med euforisk begeistring av samtlige tre dommere, noe som kun beviser at Ole Evenrud er tøff nok til å skjelle ut en stakkars 16-åring på TV2 men er for feig til å si noe skjevt til Tor Endresen på NRK.
I løpet av en snau lørdagskveld klarte NRK det kunststykket å lage et allerede patetisk musikkkonkurranseprogram enda mer patetisk enn originalen.
Grei underholdning vil sikkert mange si. Muligens, men lysår unna  mangfoldet.