Arkiver for mars 2012

Det kalde drapet

mars 27, 2012

De vet de skal dø for det har de fått beskjed om. Noen av dem har fått dommer hvor de må gå gjennom et perverst rituale hvor døden er hensikten. De sitter på dødsceller over hele verden. Menneskeofre for kald pervers justis. Og for hver henrettelse dør samfunnet rundt dem en sakte død.

Et land som dreper sine egne kveles fra innsiden. Henrettelse er drap som begås uten sinne, affekt eller sorg. Henrettelse er ment til å skremme men virker sjelden annet enn å gjøre menneskene i landet litt mer kalde og hensynsløse.

558 personer ble henrettet i Midtøsten i fjor. Det er 50 prosent mer enn året før. Det viser nye tall fra Amnesty International. Iran, Irak, Saudi Arabia og Jemen er verstinger og står for 99 prosent av henrettelsene. I følge Amnesty pågår det også hemmelige henrettelser i Iran. I følge organisasjonen kan man lett doble antallet hvis disse tas med. Og det må de. Det er selvfølgelig ingen forskjell mellom offentlige og hemmelige henrettelser. De dømte er og blir like døde.

I fjor ble minst tre personer henrettet før de fylte 18 år. Unge mennesker som ble frarøvet livet fordi staten ikke klarer å holde orden på landet.  Som perverse eksempler på enkeltmenneskers totale maktesløshet måtte de dingle i galgen. Men hjelper det? Er dødsstraff et effektivt verktøy i å bygge samfunnet?

I hele menneskets historie har vi drept hverandre. Og i hele menneskets juridiske historie har døden vært et straffalternativ. Noen land har brukt den mer enn andre, men henrettelser har alltid vært brukt der det finnes mennesker. Å drepe er nærmest en menneskelig selvfølgelighet. Motivene for henrettelse har vært hevn, «øye for øye» og å skremme andre mennesker fra å begå liknende forbrytelser. Sistnevnte argument holder ikke. Det tjener muligens bare som vitne for menneskets ubehjelpelighet og historieløshet. Det som fremdeles roper «korsfest, korsfest» viser bare at de ikke har lært noen verdens ting. Og blant dem finnes det dessverre mange.

I flere stater i USA praktiserer de dødsstraff. USA troner fremdeles på toppen av kriminalitetsstatistikken. Og hvorfor dreper Iran stadig flere av sine borgere hvis dødsstraffen har en hensikt?

Dødsstraff gjør ikke noe godt. Ikke for den dømte, ofrene hans, familiene på begge sider, bødlene med historiens mest patetiske jobb eller samfunnet rundt dem. Og hvordan kan medlemmer av et samfunn ha tillit til et system som i ytterste konsekvens kan ta livet av dem?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10064725

http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/f%C3%A6rre-land-henretter-flere

Advertisements

Tilliten på offerbålet

mars 26, 2012

De blir sviktet på det groveste. Av familien, vennene og de som er satt til å beskytte dem. Først blir de berøvet sitt innerste av en eller flere personer som burde være trygge. Så blir de mistrodd og sviktet av de som skulle beskytte dem.

Politiuniformene gjør dem ikke trygge, slik de kan gjøre for oss andre. De er overgrepsofre. Et overgrep som fortsetter lenge etter at gjerningspersonene er borte,.

En rapport laget av ressurssenteret DIXI viser at 63, 5 prosent av alle voldtekter skjer i hjemmet. De fleste voldtektene begås av kjente eller nære venner.  150 mennesker deltok i undersøkelsen. 150 mennesker som til sammen har vært utsatt for 500 voldtekter. Mange av dem opplever å ikke bli trodd når de forteller sin historie til politiet. Undersøkelsen sier også at mannlige politifolk i større grad tror dem enn kvinnelige.

Bare en tredel av de spurte sier de føler politiet trodde dem i det hele tatt.

Den samme undersøkelsen viser at en av fire mener voldtektsofferet har en del av skylden for overgrepet. I mitt forrige blogginlegg stiller jeg spørsmålet om noen av dem jobber i rettsvesenet. Denne delen av undersøkelsen er svært nær ved å besvare det spørsmålet.

Tilbake sitter voldtektsofferet med skammen, skyldfølelsen, forakten for egen kropp og i verste fall selvmordstanker. Mange blir merket for livet. Noen blir ute av stand til å utvikle det mennesket de kunne ha blitt.

De som blir voldtatt er ikke bare ofre for en gjerningsperson. De er også ofre for holdninger og fordommer.

Mytene og holdningene sitter ofte hardt i både hos offer, gjerningsmann og behandlingsapparatet. Også offerets familie, venner og hjelpeapparat har slike holdninger, de gjelder oss alle, sa leder for Dixi Ressurssenter for voldtatte i Oslo, Herdis Magerøy til Side2 da en lignende undersøkelse ble lagt fram i Storbritannia for ett år siden.

En annen undersøkelse foretatt for noen år siden viser svært sjokkerende holdninger til voldtektsofre blant jurymedlemmer.

I utlandet blir Norge sett opp til som et likestillingsland. Et land der kvinner har frihet til å være stolte og sterke. Et land der kvinner blir satt pris på som det de er. Denne rapporten river ned store deler av det glansbildet. La oss lappe det sammen igjen.

Dårlige holdinger er et samfunns verste fiende. Det river ned både samfunnet og de menneskene som er medlemmer av det. Det perverteres og ødelegger det som kunne vært godt i oss. Vi kan ikke tolerere disse holdningene lenger. Uansett hvem som har dem.

Selv om tallene og innholdet i DIXIs rapport er skremmende og dystre er det sånn at de aller fleste tar avstand fra voldtekt. Og det gjelder både kvinner og menn. Og siden vi er flere enn dem, burde vi kunne gjøre noe.

Vi kan begynne i hjemmet. Jeg har en 14 år gammel sønn. Som de fleste andre gutter på 14 år har også han begynt å vise interesse for det annet kjønn. Som far er det viktig å gi riktige signaler og lære ham å behandle kvinner med respekt og forståelse, i den grad det er mulig for en mann å forstå en kvinne. Jeg oppfordrer alle fedre til å gjøre det samme. Nei jeg oppfordrer ikke. Jeg utfordrer alle landets fedre, storebrødre, onkler og besteforeldre til å bidra til å utrydde disse dysfunksjonelle holdningene, slike at døtrene deres kan gå tryggere i gatene.

Personlig har jeg nulltoleranse for en meninger som undertrykker andre mennesker. Jeg unnskylder ingen, ung eller gammel for å bære med seg slikt tankegods. Jeg kommer til å gå inn i diskusjoner mot samtlige som viser slike holdninger. Ung og gammel. Hvem er med meg?

http://www.side2.no/helse/article3363538.ece

http://www.side2.no/helse/article3029700.ece

http://www.nettavisen.no/innenriks/article935903.ece

Rapporten fra DIXI

http://www.nettavisen.no/multimedia/na/archive/00989/Dixi_pdf_989981a.pdf

Kortreiste fordommer er vår verste fiende

mars 25, 2012

Hun blir aldri seg selv igjen. Jenta som er inne i sitt andre tiår. En del av henne er borte, kanskje for alltid. Det mest intime, personlige et menneske har. Røsket ut av henne i et voldsomt øyeblikk av den reneste formen for egoisme som finnes.

Hun skulle bare ut med venninner. Hun hadde brukt en hel dag på å plukke ut kjolen. Flere timer på å pynte seg og gjøre seg klar. Hun var alltid nøye med sminken og klærne. Det matchet. Hun følte seg sterk og vakker og ungdommelig glad. Klar for en kveld med jentene.

Hun hadde ikke drukket så mye på vorspielet. Bare et par glass rus-brus sammen med gode venninner. De hadde snakket, ledd og sunget sammen, på jenters vis. Muligens også om gutter de skulle treffe. Håpet om en spennende kveld. Kanskje traff hun til og med den rette. Da hun gikk ned over gatene følte hun de beundrende blikket på henne. Noen smilte til henne. Sammen med de andre venninnene var hun sterk så hun smilte gjerne tilbake.

Hun danset seg gjennom natten. Mer rus-brus. Mange smil, noen danset med henne. Flørtet. Selvtilliten steg. Det var varm den kvelden så utringningen var litt dypere enn til daglig. Hun nøt kvelden. Følte seg trygg på sin egen styrke og de omgivelsene hun befant seg.

Møtet med den kalde asfalten noen timer senere var hardt, brutalt og nådeløst. De hadde revet henne opp. Ikke bare klærne. Det var ikke bare maskene i strømpene som hang og slang rundt henne. Ikke bare trusa som var revet i to. Stinkende av menneskelig egoisme og brutalt begjær stavret en sønderrevet sjel seg gjennom storbynatten. Han var jo så hyggelig. Skulle bare ta en kopp kaffe i leiligheten hans. Men hva gjør vel det. Det var jo hennes egen skyld . Straffen for bare å ville være kvinne. Straffen for sin egen forfengelighet og selvtillits skyld.

I hvert fall er det mange av oss som mener det.

En ny undersøkelse foretatt av ressurssenteret DIXI vier at en av fire nordmenn mener kvinner har delvis skyld i voldtekt. I hvert fall hvis de er beruset og blir med noen hjem. Rapporten viser også at halvparten av alle voldtekter skjer Når kvinner er edru og normalt kledd.

Jeg trodde vi hadde kommet lenger, og vi vil jo veldig gjerne tro at vi har det. Men undersøkelser som dette her avdekker det som kanskje ikke blir sagt høyt i offentligheten, sier Lisa Arntzen, leder i Aksjon mot voldtekt til ABC Nyhete

Holdninger er et mektig verktøy. Det kan brukes både positivt og negativt. De kan brukes til å rive ned eller bygge opp. Holdninger bygger samfunnet mer effektivt enn enhver politiker.

Dersom du raner lommeboken til en full mann er det like fullt et ran. Dersom du dreper et menneske på vei hjem fra en fuktig barrunde er det like fullt et drap. Dersom du slår ned et menneske i en drosjekø, er det like straffbart selv om han har promille høyere enn skonummeret sitt. Man ville aldri funnet på å gi et beruset drapoffer skylden for sin egen død. Men et voldtektoffer kan lastes og bebreides. Holder de seg ikke innendørs om kvelden, kler seg i striesekk og drikker melk, er det des egen feil dersom noen tar seg til rette.

Dersom vi skal bekjempe voldtekt må vi som samfunn bestemme oss for en ting. Kvinner må ha den samme friheten som menn. Frihet til å gå¨kledd som de vil, drikke det de vil og ferdes hvor de vil. Vi kan ikke være fornøyde med mindre. Vi kan ikke godta mindre.

En av fire nordmenn mener kvinnene har delvis skylden for at noen røsker av dem sjela. Noen av de jobber muligens også i norsk rettsvesen. Kanskje noen til og med jobber på politistasjonen den unge kvinnen stavrer seg av gårde mot.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/03/25/en-av-fire-mener-kvinner-har-delvis-skyld-i-voldtekten

 

Fraværet av respekt

mars 5, 2012

På en gård i Ohio demonstrerer mennesker hvor onde og respektløse vi som art er i stand til å være. Offeret er en uskyldig kalv. Kjøttet spiser du og jeg.

Eksempelet i filmen kommer fra Ohio, USA. Bildene trenger ingen ytterligere språklig utbrodering.  De fleste mennesker som er utstyrt med et normalt følelsesliv må føle noe når de ser dette.   For meg personlig handler dette om en følelesesmiks av tristhet og sinne. Et sinne som lett kunne brukes i handling dersom jeg hadde vært til stede da filmingen skjedde. Problemet blir da at jeg sannsynligvis hadde fått en større straff enn de som mishandler kalven. Uansett tror jeg de menneskene som figurerer på filmen skal være glad for at de som laget den sladdet ansiktene deres.

Dette skjer i USA, langt fra oss. Det skjer heldigvis ikke hos oss, sier du kanskje. Jeg er redd du tar feil. Dyremishandling skjer aldri langt unna oss.

En landbruksrådgiver I vest- Telemark som jobber med å legge til rette for husdyrhold ble i april i fjor tiltalt for vanskjøtsel av egne husdyr. Mattilsynet fan flere dyr på gården so var avmagrede og syke. Noen var også døde- Storfeet var svært skitne og hadde blodsugende lus.

http://www.nationen.no/2011/04/15/landbruk/dyremishandling/landbruksradgiver/husdyr/6580621/

I Hedmark ble en bonde dømt til 30 dagers betinget fengsel, og ble fratatt retten til å ha dyr i fem år. Dyrevernloven åpner for en straff på inntil ett års fengsel og opp til tre år for ekstra grove tilfeller av dyremishandling.

http://www.nationen.no/2012/01/27/landbruk/bonde/hedmark/dyrevelferd/dyremishandling/7211417/

På slakterier i Norge er det lovlig å gi dyrene elektriske støt for å få den fram til slaktingen. Det har også blitt påvist tilfeller hvor kyllinger har blitt skåldet levende.

http://www.dyrevern.no/artikler/nyheter_om_transport_og_slakt/prior_skoldet_levende_kyllinger

http://www.dyrevern.no/fakta/landbruk/transport_slakting/fakta_om_dyretransport_og_slakt

Jeg ser at en bonde som har mange dyr ikke kan få et personlig forhold til alle individene. At bøndene er nødt til å ha en profesjonell holdning til dyrehold. En bonde har ikke dyrene for kosens skyld. For bonden handler det om levebrødet og en måte å tjene til livets opphold.  Det er forståelig at ikke følelsene er like varme for dem som mine følelser for hunden min. Men dette handler om liv. Individer, som også har følelser, som føler sinne, redsel, stress og engstelse. Dessuten er de fleste kuer, griser og sauer utstyrt med et fullstendig funksjonelt nervesystem som utløser smerte.

Det handler om respekten for levende vesener. For livet. En ku fortjener like stor respekt og har en like stor rett til et verdig liv som oss. En verdighet vi tråkker på, daglig.

Tenk på det neste gang du setter tennene i en saftig hamburger. Hvor kom dyret fra? Hvordan hadde den kua det mens den levde. Hvordan ble den behandlet og med hvilken verdighet?  Ble den slått? mishandlet, eller vanskjøttet på noen som helst måte? Tenk på det neste gang du pumper ketsjup i pappbegeret på Mcdonalds.