Arkiver for desember 2013

Når tanken teller

desember 31, 2013

Etter å ha tømt de fleste kontoer og presset kredittkortet til bristepunktet er årets dans etter det handelsstanden måtte finne på å prakke på oss over . Eller julen som det også kalles.

DSC_0039

De aller fineste presangene jeg har fått handler ikke om penger eller verdier. Det handler ikke om luksusgjenstander eller gjenstander hvor logoen koster over 90 prosent av det gjenstanden er verdt. Det handler om gaver gitt med hjertet,. Og med en tanke. En tanke av den gode sorten.

Jeg fusker relativt mye i musikerfaget. Hovedinstrumentet er gitar. Flere år på rad fikk jeg en konvolutt av min niese. Da jeg åpnet konvolutten datt det ut en bunke med plektre, hvor de aller fleste farger på den berømte regnbuen var representert. Ingen dyr gave, men en god tanke om en onkel som bor langt unna.

I år feiret jeg jul med min nye familie. Min elskede er arbeidsledig, og hun og hennes datter bor sammen med meg i mitt hus. Her søker vi lykken som de aller fleste av oss. Stort sett finner vi den, i stor eller liten grad, hver eneste dag.

En kveld satt vi og surfet etter gaver på nettet. Hun fortalte at venninnen hennes ville kjøpe noen trommestikker til en venn av henne i hjemlandet Bulgaria. Mens vi gikk gjennom dertil egnede produkter fant vi dem. Japansk eik, nydelige, perfekt balanserte stikker. Men det beste var signaturen. For stikkene er spesiallaget til Neil Peart, verdens beste trommis gjennom tidene. I hvert fall for meg. Neil Peart og kollegene hans i det kanadiske progressive trioen Rush fikk meg godt gjennom puberteten. For en gutt som var langt over gjennomsnittet interessert i musikk var et band som Rush redningen fra alt sludderet musikkindustrien serverte oss på 80-tallet.

Bandet har vært med meg i alle år. Selv om musikksmaken og preferansene har endret seg gjør fremdeles intro- riffet på «Limelight» fra det klassiske albumet «Moving Pictures» jobben og vel så det. Bandet fortsetter å imponere og utfordre meg. For noen år siden så jeg dem «live» for første gang i Norge. Fordi norske musikk-fans foretrekker sutre-rockere i flanell eller gamle sure gubber, har bandet som regel lagt turneene sine forbi Norge. Konserten sitter enda i hjertet. Også trommesoloen til Neil Peart eller «the professor» som vi kaller ham.

Alt dette fortalte jeg den kvelden vi fant stikkene. En musikk-nerde-historie som tradisjonelt har gått rett forbi ørene til de fleste kvinner jeg har møtt. Noe som egentlig er høyst forståelig

I løpet av en kaotisk pakkeutdeling, slik den slags virksomhet gjerne skal være ga min elskede meg en lang pakke. Til og med pakken var velbalansert. Japansk eik, den umiskjennelige logoen og Neil Pearts signatur. Håndlaget til ham og til meg.

Det aller viktigste bak enhver gave er tanken bak. Stikkene jeg fikk av min elskede viser at hun bryr seg om meg. Lytter på det jeg har å si, uansett hva det er og husker det jeg har sagt. Som bruker tid på å finne en gave som snakker direkte til meg.

Trommestikkene til verdens beste trommis ligger på bordet i bibliotekhjørnet mitt. Hver dag minner de meg på hvor heldig jeg er, hvor viktig det er å tenke på hverandre og glede hverandre. Først og fremst med en tanke.

Godt nytt år til dere alle.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Advertisements

Et dørgende kjedelig studie i selvfølgeligheter

desember 12, 2013

For mange år siden var jeg til stede på Fredspriskonserten. Den var i konsertsalen og var et sabla leven. Sterk, minneverdig og uforutsigbar.

Det hele startet med Arne Nordheim. Jeg må innrømme at jeg ikke husker navnet på stykket som ble framført, men det var disharmonisk eksperimenterende og deilig politisk ukorrekt. Du kan mene hva du vil om Nordheim og samtidsmusikk generelt, men man glemmer aldri en Nordheim konsert. Det var også meningen.

Resten av programmet var i samme gate. Solister få hadde hørt om slo hverandre nesten i hel med musikalske eksperimenter og ulyder. Musikken tok tak i publikum og holdt oss i giv akt under hele seansen. Simpelthen fordi de ikke hadde noe valg. Modige valg fra en modig arrangør som brukte anledningen til å vise fram norsk moderne musikk som til vanlig beveger seg på syltynne og smale arenaer. Uansett hva vi måtte mene, sp ble vi i hvert fall tvunget til å mene noe.

Dette er langt mer enn hva vi kan si om de siste årenes konserter. Fra det modige og utfordrende har konserten beveget seg inn i et dørgende kjedelig og selvfølgelig voksenpopland, hvor vi importerer det meste av P4s spilleliste i uengasjert vrøvl. En tirade i sanger som vi har hørt før. Og om vi ikke har hørt dem, så har vi i hvert fall hørt noe som ligner. Hver bidige gang vi skrur på radioen. Og når ikke James Blunt leverer overfølsom sutrepop for frustrerte husfruer, er det alltids en eller annen amerikansk nesten – stjerne som lirer av seg selvfølgeligheter om fred og samhold som får en missekonkurranse til å framstå som en akademisk forelesning. Når Morrisey blir det eneste håpet vi har om noe uforutsigbart, er det ikke så veldig mye å skryte av.

Dette er ikke ment som noe slakt av artistene. Mary J. Blige kan absolutt holde en ren tone. Og det er ikke hennes skyld at jeg ikke liker såkalt R&B. Det er heller ikke Timbuktu eller Vinnis problem at rap har blitt så sturent at det har havnet på den politisk korrekte fiffens bord. Slett ikke.

Det er ikke ofte Norge har verdens øyne på seg. Stort sett handler det om noen som klarer å hoppe langt på ski eller lignende. Nobelkonserten er en av få muligheter vi har ti å vise oss fram. Og selv om vi ikke nødvendigvis trenger å komme trekkende med Arne Nordheim hver gang, burde vi kunne klare å smøre sammen noe bedre enn ferdigtygd P4-.mat. Vi burde brukt sjansen til å overaske og vise fram det kreative mangfoldet som er bak den blankpolerte hit-fabrikken. Jeg skulle gjerne sett band som Valkyrien Allstars vise at vi faktisk kan overaske. At vi ikke trenger skinnende amerikansk oppgulp for å snakke med verden. For uansett hvordan du ser det så er det Norge som deler ut prisen.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Bedreviternes offer

desember 2, 2013

På en sofa ligger det en 18- år gammel jente. Hun har nettopp blitt fornedret av en av sine venner. En hun hadde all grunn til å stole på har nettopp voldtatt henne. Men fornedrelsen skal bare fortsette.

Voldtekten skjedde på en fest. Jenta var beruset og lå på en sofa og ventet på å bli hentet. Hun sovnet og våknet ved at vennen kledde av henne. Lammet av frykt og alkohol klarte hun ikke å gjøre motstand.

– Jeg var livredd, fortalte 18-åringen under sitt vitnemål

Vennen tilsto senere alt sammen. La seg helt flat, både for politiet og i rettsalen. Han trakk senere også anken.

Men lidelsen til jenta stopper ikke der. For etter at rettsaken er over, er det bedreviterne sin tur. For uansett hvor hard retten er mot voldtektsforbrytere er det offeret som dømmes. For i ettertid ble jentas telefon og epost angrepet av dem. De selvoppnevnte legdommere som beskylder henne for å lyve om det hun har vært utsatt for, for å oppreisingspengenes skyld. Gjerningsmannen ble dømt til å betale en anseelig sum i oppreisning. «Hun burde ha slått seg løs» mener en annen.

Det er uvisst hvem disse menneskene er. Det er også uvisst hva slags bakgrunn de har og om de var tilstede under festen der voldtekten fant sted. Men det som er visst er at de som gjør dette ikke akkurat bidrar hverken til å lindre smerten eller å forhindre at slike ting skjer igjen.

Norge nasjonen er bredfull av bedrevitere. Mennesker som trer sin arroganse ned over hodet på oss. Slenger med lettvinte påstander og kortreist tankegods. Uttaler seg skråsikkert om ting de ikke har mulighet til å vite noe om. Det verste er ikke stupiditeten og skråsikkerheten, det verste er at de ikke tenker over hva slags konsekvenser det får for de som allerede ligger nede. Sms og internett har gjort det letter å komme med hatytringer og onde meldinger. Det har gjort det lettere å vise for all verden hvor mange kortenkte og hensynsløse mennesker som bebor dette landet.

Jeg vet det finnes kvinner som har løyet om voldtekter. Det er alvorlig. Men disse kvinnenes dumskap må aldri gå ut over de som virkelig har blitt utsatt for dette. I denne saken foreligger det faktisk en uforbeholden tilståelse. Da bør bedreviterne holde kjeft.

Voldtekt er ikke bare en seksuell krenkelse. Det handler om å rive sjelen ut av et menneske gjennom underlivet. Hverken jeg eller andre mennesker som ikke har vært utsatt for noe sånt er i nærheten av å vite noe om hvordan det føles. Da bør vi gi disse ofrene vår omtanke, kjærlighet og empati, i stedet for ondskap, dumskap og hensynsløshet.

Følg gjerne bloggen på Facebook