Ungdommen nå til dags

Som far til en tenåringssønn og som ansatt i Røyken og Hurums avis har jeg den store gleden av å treffe mange unge mennesker. Og det har en gubbe som meg mer enn godt av.

Den norske minnesteinen i Birkeanu. Ungdommene i vårt følge la på en blomst hver under en minneverdig seremoni

I løpet av de årene jeg har jobbet her og tatt imot praksiselever og frilansere blant den yngre garde har jeg lært svært mye. Ikke minst har alle spørsmålene og engasjementet de unge menneskene kommer med sørget for at jeg har måttet tenke over faget mitt på nytt. Ting som blir en selvfølge og en rutine i de litt over 20 årene jeg har jobbet med denne galskapen er ikke selvfølgelig for et ungt menneske som ikke har vært borti det før. Ikke minst har de hindret meg fra å bli en faglig dinosaur.
Noen av dem har gått videre og blitt journalister. Noen av dem har gått videre til andre ting. Jeg sier alltid farvel til dem med ønsket om å ha bidratt til å skape litt bedre mediebrukere. Og det trenger vi.
Og selv om jeg sliter litt med ungdommens håpløse forsøk på å presse det norske språket inn på en mobiltelefonskjerm, er det noe jeg må tåle. Selv om min Stavangerinfiserte «r» får utrykket «serr» til å høres ut som noe bikkja mi foretar seg har jeg lært hva forkortelsen betyr. Så vidt.
For en tid tilbake hadde jeg gleden av å være med på skoletur til Polen. Formålet var et besøk i Auschwitz. To klasser fra Modum dro av gårde sammen med lærere, seks foreldre og noen assistenter. Rundt 50 ungdom som vi skulle holde styr på. Det var muligens ikke bare meg som hadde en viss, sunn skepsis til foretagendet.
Det ble tre sterke dager sammen med dem, men ikke slik jeg kunne ha forstilt meg. For alle tanker om bråk i gangen på hotellet, ungdommer som stikker på byen hele natta eller uhørt oppførsel ble gjort til skamme. Ettertrykkelig knust.
Og da ungdommene samlet seg rundt det norske minnesmerket for å legge på hver sin røde rose framkalte det de store følelsene.
Det er aldri ungdommen det er noe feil på. Det er i tilfelle enkeltindivider, enten de er unge eller gamle.
Og de godt voksne gubbene, som er omtrent på min alder, som klager på ungdommen i mitt selskap vil  få høre det.

Hver bidige gang. Serr.

Følg gjerne bloggen på Facebook http://www.facebook.com/FinnHjalmarsBlogg?ref=hl . Her legger jeg også ut andre blogginnlegg og debatter som ikke legges ut her.

https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/10/24/turen-til-skammens-rike/

Turen til skammens rike

Noen ting er det vanskelig å skrive om. Som følelsen jeg sitter med etter besøket i Auschwitz/ Birkenau i oktober. Jeg har forsøkt å bruke litt andre virkemidler for å fortelle litt om opplevelsen. Fimen er mine egne bilder og min egen musikk.