Arkiver for oktober 2012

Ungdommen nå til dags

oktober 30, 2012

Som far til en tenåringssønn og som ansatt i Røyken og Hurums avis har jeg den store gleden av å treffe mange unge mennesker. Og det har en gubbe som meg mer enn godt av.

Den norske minnesteinen i Birkeanu. Ungdommene i vårt følge la på en blomst hver under en minneverdig seremoni

I løpet av de årene jeg har jobbet her og tatt imot praksiselever og frilansere blant den yngre garde har jeg lært svært mye. Ikke minst har alle spørsmålene og engasjementet de unge menneskene kommer med sørget for at jeg har måttet tenke over faget mitt på nytt. Ting som blir en selvfølge og en rutine i de litt over 20 årene jeg har jobbet med denne galskapen er ikke selvfølgelig for et ungt menneske som ikke har vært borti det før. Ikke minst har de hindret meg fra å bli en faglig dinosaur.
Noen av dem har gått videre og blitt journalister. Noen av dem har gått videre til andre ting. Jeg sier alltid farvel til dem med ønsket om å ha bidratt til å skape litt bedre mediebrukere. Og det trenger vi.
Og selv om jeg sliter litt med ungdommens håpløse forsøk på å presse det norske språket inn på en mobiltelefonskjerm, er det noe jeg må tåle. Selv om min Stavangerinfiserte «r» får utrykket «serr» til å høres ut som noe bikkja mi foretar seg har jeg lært hva forkortelsen betyr. Så vidt.
For en tid tilbake hadde jeg gleden av å være med på skoletur til Polen. Formålet var et besøk i Auschwitz. To klasser fra Modum dro av gårde sammen med lærere, seks foreldre og noen assistenter. Rundt 50 ungdom som vi skulle holde styr på. Det var muligens ikke bare meg som hadde en viss, sunn skepsis til foretagendet.
Det ble tre sterke dager sammen med dem, men ikke slik jeg kunne ha forstilt meg. For alle tanker om bråk i gangen på hotellet, ungdommer som stikker på byen hele natta eller uhørt oppførsel ble gjort til skamme. Ettertrykkelig knust.
Og da ungdommene samlet seg rundt det norske minnesmerket for å legge på hver sin røde rose framkalte det de store følelsene.
Det er aldri ungdommen det er noe feil på. Det er i tilfelle enkeltindivider, enten de er unge eller gamle.
Og de godt voksne gubbene, som er omtrent på min alder, som klager på ungdommen i mitt selskap vil  få høre det.

Hver bidige gang. Serr.

Følg gjerne bloggen på Facebook http://www.facebook.com/FinnHjalmarsBlogg?ref=hl . Her legger jeg også ut andre blogginnlegg og debatter som ikke legges ut her.

https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/10/24/turen-til-skammens-rike/

Advertisements

Jåleriets offer

oktober 26, 2012

Med et stolt kniks går fruen nedover gaten. Den nye kåpen skinner i ettermiddagssolen der fruen haster av gårde gjennom byen.  Det hun har på seg er restene av tortur, smerter, plager og trauma. Og det for et plagg hun slett ikke trenger.

Mink med blodige sår ( foto: Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet)

Onsdag denne uken gikk Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet ut med helt nye videobilder fra pelsdyrnæringen i Norge. Og det er sterk kost. Der halen skulle ha vært er det bare et blødende kjøttstykke igjen. Noen av dyrene har skambitte labber og ører.  Selv om de ikke klarer å komme seg ut av de små burene, mens de sliter labbene på metallgulvene, klarer lidelsen til de små pelskledde skapningene å komme gjennom flatskjermen min.

(Foto: Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet)

Pelsdyrbonden Ottar tveit hevdet i et intervju at pelsdyr ikke kan føle smerte. Jan Gjesdal i Rogaland som driver Norges største pelsdyrfarm i Sandnes er i likhet med Tveit politianmeldt for vannskjøtsel.

–          Kan ikke valpene lære seg å drikke selv får de bare daue, skal han ha uttalt.

På hans gård fant Mattilsynet flere dyr som var alvorlig skadet, Gamle forrester var ikke fjernet, og avføring var ikke fjernet fra flere av burene. Fôret skal også ha vært vannet ut, og rant ned i burene.

«I ca 10 redekasser var det bløt avføring og minken la avføringen i kassen uten at denne var fjernet,» står det.

Det er uomtvistelig bevist at pattedyr har et nervesystem. Uansett om pattedyret har pels eller ikke. Til og med Ottar Tveit har nerver. Selv om han tydeligvis mangler empati for andre skapninger enn sine egne, har han like vondt som dyrene sine dersom noen kommer og biter av han hånden.

Samfunns- og myndighetskontakt Guri Wormdahl i Norges Pelsdyralslag sier dette gjelder et fåtall. Hun har senere hevdet at tallene ikke er representative for næringen.  Videomaterialet er fra 24 gårder. Hvor mye mer representativt trenger det å være før folk våkner opp?

Rev med øyebetennelse. (Foto: Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet)

Bildene taler for seg. Ikke bare forteller de om lidelse, men om den absurde situasjonen at det har tatt ti år fra politikerne var klare over situasjonen til de faktisk er villige til å gjøre noe mot denne totalt kyniske og respektløse virksomheten.

For mange generasjoner siden brukte vi pels fra dyr for å holde oss varme. For de som hadde forvillet seg opp til våre breddegrader handlet det om å overleve. Men de brukte hele dyret, til mat og redskaper. Dessuten jaktet de dyr som levde i frihet, ikke dyr som var ferdigtorturert. Ingen dyr er skapt for å slite seg ut i små jernbokser.

Vi kan ikke kalle oss etsivilisert, humant samfunn hvis vi skal godta at det drives pelsdyrfamer på norsk jord. Dette bør fjernes straks. Det moderne mennesket har ikke behov for pels. Vi ahr funnet andre og mer humane måter å holde varmen på.

Og til fruen med pelsen: Pelsdyr har pels for å holde seg varme. Ikke for å glatte på et dekadent og overflatisk ytre. Hvis du virkelig mener du trenger pels fra et istykkerrevet levende menneske for å være stilig, synes jeg synd på deg.

Å bruke pels er å bidra til å legitimere tortur og lidelse av verste sort. Og det skjer i nærheten av deg, frue.

Følg gjerne bloggen på facebook også. Der legger jeg ut andre bloggtips og debattinlegg som ikke legges ut her.
http://www.facebook.com/FinnHjalmarsBlogg?ref=hl

Turen til skammens rike

oktober 24, 2012

Noen ting er det vanskelig å skrive om. Som følelsen jeg sitter med etter besøket i Auschwitz/ Birkenau i oktober. Jeg har forsøkt å bruke litt andre virkemidler for å fortelle litt om opplevelsen. Fimen er mine egne bilder og min egen musikk.

Å dele en opplevelse

oktober 9, 2012

Det vanskeligste å dele i livet er opplevelser. Og jo sterkere opplevelsene er jo vanskeligere er å dele dem. Når jeg opplever sterke ting i mitt liv går den umiddelbare tanken til kjæresten min. «Her skulle Siv vært» tenker jeg. For jeg vet at all tenkelig innlevelse eller fortellerteknikk følges av en viss tomhet. Hun var ikke der, hun opplevde ikke det samme som meg, så ikke det samme, luktet ikke det samme og tok ikke inn de samme energiene eller inntrykkene jeg tok inn. Ord som «fantastisk» «grusomt» eller «vakkert» er ikke annet enn ganske tomme adjektiver sammenliknet med å stå i opplevelsen.

Mange møter seg selv i døren i møtet med konsentrasjonsleiren.

Når dette leses er sønnen min og jeg i Polen. Klassen hans reiser på studietur til Auschwitz og jeg vant loddtrekningen om en av tre foreldreplasser på turen.
Denne avgjørelsen møtte en smule protester fra min nå 15 år gamle sønn. Noen av dem høyst naturlige. Hvem vil drasse på faren sin når de skal på klassetur? Sønnen min er ikke noe unntak i så måte.

Jeg er langt over gjennomsnittlig historisk interessert. Både gjennom utdannelse, jobb og fritid har historie og historisk materiale fulgt meg. Men det er ikke derfor jeg reiser til Polen. Selv om Auschwitz er et av historiens største monument over det mennesket har brukt mest tid og ressurser på, nemlig å utslette seg selv, er det ikke den historiske interessen som gjør at jeg reiser.

Det er heller ikke utsikten til en ferietur. for selv om jeg tror det blir en fin tur er ikke en tur med femti skoleungdommer for ferie å regne.

Bortsett fra ønsket om å bidra med hjelp for lærerne er det en grunn til at jeg setter av tre dager til denne turen.
En tur til Auschwitz er ikke bare en reise i tid og hendelser men også en reise i ens egne følelser, verdier og menneskesyn. Mange møter seg selv i dørene til gasskamrene. Hvordan den enkelte reagerer eller føler er det umulig å forutse.
Men når min sønn kommer hjem fra turen og snakker om sine inntrykk har han allerede delt opplevelsen med sin sin nærmeste som for øyeblikket er meg.

Da kan kanskje beskrivelsene hans oppleves som noe annet enn tomme adjektiver.

Likestilling tilbake til start

oktober 5, 2012

Med sin blåøyde og naive tro på enkeltmenneskets evne til å ta riktige valg kjører Høyre og Fremskrittspartiets kvinner nasjonen tilbake til likestillingens jernalder. Dessverre.

Høyres Linda C Hoftad Helleland (foto: Høyre.no)

Høyresiden i norsk politikk vil fjerne fedrekvoten i sitt første budsjett dersom de kommer i regjeringsposisjon etter valget. De vil fjerne en av de få lover og regler som er bare for far. Fjerne en rettighet fedrene har i forhold til sin rolle i familien. Erstatningen er bedre barnehager og valgfrihet. I sin naivitet tror de dermed likestillingen er i varetatt. Jeg er redd de tar katastrofalt feil.

Hjemmet er i stor grad kvinnenes bastion. Selv i dag i 2012 hvor vi har oppnådd stor grad av likestilling ellers i samfunnet står kvinene fast ved at hjemmet i stor grad er deres arena. Ennå bruker de utrykk som «mannen hjelper til» enten det er i huset eller med barna. Mannen, og faren er i stor grad en assistent, en stille kontrabassist hvis eneste funksjon er å akkompagnere mors solospill,

Dette er ikke bare kvinnenes feil. Mange kvinner fortviler over at mannen aldri er hjemme, aldri deltar i husarbeidet og viser liten interesse for barna. Mange kvinner ønsker at mannen skal spille duett, men sliter med gubber som er fast i et håpløst kjønnsrollemønster. Det finnes mange møkkamenn der ute, Definitivt!

Andre kvinner igjen omfavner hjemmet og barna og glemmer det meste rundt seg. I en pynteputerus gjør de hjemmet til en østrogenbefengt festning hvor det maskuline kun er tilstede som en halvt ufrivillig gjest. Når barnet blir født er det en selvfølge at det er mors hovedansvar, helst langt opp i tenårene.

Og dersom ekteskapet skjærer seg, sitter som oftest fart igjen med svarteper, ribbet for det meste mens mor, med støtte fra myndigheter og rettsapparat tar barna med seg. Far blir bare møt med en unison «som-seg-hør-og-bør» holdningen og sitter igjen med følelsen av å ikke være noe verdt. Det er ikke så rart,. For i mange sammenhenger er han ikke verdt så mye.

Alle store samfunnsendringer har blitt møtt med ramaskrik. Kanskje særlig ting som har med likestilling og rollemønster å gjøre. Spørsmålet om stemmerett for kvinner ble heftig debattert, Det ble også spørsmålet om kvinnelige prester. Samtlige endringer ble gjennomført, og det var slett ikke smertefritt hverken for de som var for eller i mot.

I dag har mange av holdningene endre seg. Til det bedre. Stadig færre rynker på nesen ved synet av en kvinnelig politiker, prest eller leder. Og jeg er overbevist om at endringene utelukkende har gjort samfunnet godt. Endringer må noen ganger tvinges gjennom for at samfunnet skal gå videre. Så også med fedrekvoten.

Jeg er hundre prosent for likestilling. Jeg ønsker et samfunn hvor begge kjønn er mest mulig likt representert på alle arenaer. Fedrekvoten bidrar til det. Den bidrar til holdningsendringer over tid. Det bidrar til at far har en lovbestemt mulighet til å delta aktiv som far, en rett ingen kan ta fra ham. Den bidrar til at fedrene kanskje får øynene opp og kan prioritere litt anderledes enn mange av dagens fedre gjør. Fedrekvoten bidrar til bedre fedre, lykkeligere ekteskap og tryggere barn.

Dersom det blir den valgfriheten høyresiden ønsker er det sikkert enkelte som er i stand til å forvalte den hensiktsmessig. Men jeg er redd for at mange kommer til å fall inn i vante vaner med en utearbeidende far som jobber masse overtid og en hjemmearbeidende mor og hustru. Far blir en fjern skapning som kommer hjem om kvelden mens mor blir den som er tilstede.

Vi velger som oftest tradisjonelt. For nordmenn er det tryggest. Det er det vi kjenner til. Det er det vi kan. Valg av utdannelse viser det. Det er fremdeles flere kvinner en men som velger hels – og omsorgsyrker. Arbeidslivet viser også at kvinner i større grad velger tradisjonelle kvinneyrker,mens menn velger ut fra et større utvalg.

Ikke ta fra oss fedrekvoten. Det er en av de største virkemidlene for at fedre skal kunne lære seg å bli gode fedre. Og det trenger våre barn.

Kjære landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum

oktober 4, 2012

Et sted lang unna oss blir en elefantunge revet bort fra moren sin. I en uke brennes, slås og tortureres elefantungens minne om en trygg moren bort. En tid etterpå sitter du og ser den gjøre kunster i et norsk sirkus.

Vitenskapskomiteen er i mot det, Samtlige dyrevernsorganisasjoner er i mot det og Matilsynet har foreslått forskrifter for å få det stoppet med støtte blant annet fra veterinærinstituttet. Likevel vil landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) se elefanter i sirkus. Det er ikke første gang Senterpartiet setter næringsinteresser foran dyrevern.

Argumentene mot å bruke elefanter i sirkus er mange. Matilsynet, som foreslår å forby bruk av elefanter sier blant annet:

Sirkusliv «tilfredsstiller ikke elefantens behov for fri bevegelse og sosial kontakt», Veterinærinstituttet er bekymret for velferden til alle dyr som holdes i omreisende sirkus.(…) Det er videre dokumentert mange velferdsproblemer for sirkuselefanter. Veterinærinstituttet støtter derfor forbudet mot bruk av elefanter i sirkus».

Motargumentet fra statsråden er i følge VG:

Jeg tror folk har mer følelser for store dyr som elefanter, enn det er rundt mus. Men det er veldig få dyr dette gjelder.

Kjære landbruksminister Vedum. Du hadde ikke brukt samme argument dersom det var mennesker som ble tvunget til å ta på seg fjollete kostymer og bli ledd av i en sirkusarena. Slaveri av mennesker hadde du vært med å stoppe. Selv om det bare dreide seg om et fåtall av dem.

Og om mennesker føler mer for elefanter enn mus er ikke engang et halvt argument. For dette dreier seg ikke om menneskers følelser, Vedum, det dreier seg om dyrs. Følelser du tydeligvis ikke har fnugg av respekt for.

Elefanter har følelser. De er godt dokumentert. De er også sterkt knyttet til familiemedlemmene sine. Det er derfor elefantungene blir torturert og nektet søvn over en hel uke. For å slite bort båndet til moren sin. De samme elefantene du vil se i sirkusteltene i Norge.

Det er skremmende at du kan ha ansvaret for det departementet som skal ta seg av dyrenes velferd i Norge.

Og dersom du ser deg rundt i den verden vi faktisk tilhører finner vi en lang liste over land som har forbud mot bruk av ville dyr i sirkus. Bolivia gikk i juli 2009 inn for et forbud mot alle dyr i sirkus. I november samme år forbød indiske myndigheter elefanter i både dyrehager og sirkus. De ca.140 elefantene som var fordelt på 26 dyrehager og 16 sirkuser ble overført til reservater umiddelbart. Central Zoo Authority i India uttalte at sirkus og zoo “ikke er den beste plassen for store dyr som trenger stor plass og bevegelsesfrihet”. Hellas, Bosnia, og Peru er blant de landene som har forbud

Til og med Kina, et land der menneskerettighetene brytes hver dag har innført forbud mot dyr i sirkus.

Men ikke i Norge, Vedum. Der synes vi det er greit å se traumatiserte, torturerte dyr bli gjort til latter i sagmuggen.

Elefanter er skapt til å bevege seg over store områder. Til å leve i familiegrupper i åpen landskap. Ingenting ved en elefants fysikk tilsier at den er skapt for å stenges inne i en trang sirkusvogn og jages rundt en arena iført fjollete draperinger og pynt. Elefanter er skapt til å bevege seg på store områder, langt borte fra mennesker som deg, herr landbruksminister.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10046673

http://www.dyrevern.no/artikler/nyheter_om_underholdning/vitenskapskomiteen_kritisk_til_elefant_i_sirkus

http://www.vkm.no/eway/default.aspx?pid=277&trg=Content_6498&Main_6177=6498:0:31,2370&Content_6498=6187:1656803::0:6295:12:::0:0

https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/07/06/torturert-blott-til-lyst/

http://www.dyrsrettigheter.no/underholdningsindustri/sirkus/elefantenes-stemme/

Et spørsmål om demokrati

oktober 2, 2012

Fire arbeiderpartipolitikere støtter SVs forslag om å innføre republik i Norge. Med det starter de kanskje en debatt som burde vært startet for lenge siden.

At Sv ønsker å avskaffe kongehuset er gammelt nytt. Forslaget har vært stilt 12 ganger til Stortinget. Og 12 ganger har SV blitt stemt nord og ned. Denne gangen før de støtte av noen av representantene fra regjeringskollegaen Ap.

Tidligere har forslaget nærmest vært å stille kongen på gaten, innfre republik nærmest over natten. Denne gangen er de tikke snakk om noen revolusjon, men en gradvis overgange og en bred debatt om hvordan Norge best kan få til en republikk. Det har trolig vekket republikken i flere enn medlemmene i SV.

Konger og kongedømmer har eksistert omtrent like lenge som mennesket har hatt noe som ligner en sivilisasjon. Romeriket hadde det, fikk republikk som senere ble revet i filler av keiserne, før hele riket ble oppløst. Så lenge vi har hatt begrepet Norge har det alltid vært styrt av en konge, enten tronen har vørt i Norge, Danmark eller Sverige. Kongedømmet er muligens en av de største og mest synlige tradisjonsbærerne i vårt samfunn og historie,

Historien har vist oss at mennesker gjerne setter sin lit til herskere, enten de er konger, tsar eller fyrster. Vi følger dem i både gode og dårlige eksempler.

Men det som var en god ide for lenge siden er ikke nødvendigvis en god ide i dag. Er det for eksempel demokratisk å la makt gå i arv? Eller som i Norges tilfelle, er det riktig å la symbolet på makt gå i arv i et demokratisk land? Er ikke kongedømmet i så måte en selvmotsigelse?

Kongen var helt sikert viktig under krigen. En samlende person som symboliserte håpet og motstanden mot diktaturet og terroren. Et symbol mange nordmenn bærer med seg enda. Et moment det er viktig å ta med seg og vise respekt for i den debatten vi så sårt trenger.

Men hvilken praktisk funksjon har kongehuset i dag? Bortsett fra å være seremonimestre ved spesielle anledninger, være vertskap for regjeringen hver fredag, reise rundt og vise seg fram eller arrangere middager for regjering, Storting og utenlandske statsoverhoder? Trenger vi et kongehus for å gjennomføre dette?

Hva får vi igjen for å finansiere kongehuset? Det er spørsmål vi bør stille oss når vi bidrar til debatten om hvordan vi ønsker landet vårt skal styres.